Fedrenes synder

Det er viktig å ha en aktiv bevissthet om historien, men vi kan ikke la fortidas demoner prege vår samtid.

TINTIN: Er det ikke mulig å verdsette Tintins kløkt, til tross for rasistisk framstilling av afrikanere, og la fedrenes synder forbli fedrenes synder, spør artikkelforfatteren. 
Foto: AFP / NTB Scanpix
TINTIN: Er det ikke mulig å verdsette Tintins kløkt, til tross for rasistisk framstilling av afrikanere, og la fedrenes synder forbli fedrenes synder, spør artikkelforfatteren. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Lederen for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, skrev 13. juni at jødeutryddelsen under annen verdenskrig ikke bare er historie, men også en del av en levende arv som samfunnet må ha en aktiv bevissthet om. Jødeutryddelsene er en del av fortellingen om Norge og det norske folket, og Steen har rett i at samfunnet må ha en aktiv bevissthet om dette. Vi må lære av historien, men må vi arve fedrenes synder?

Debatten rundt Tomas Drefvelins tegning minnet meg om Tintin. Da tegneserieheftet «Tintin in the Congo» ble trykket i farger, i Storbritannia, ble den introdusert med en advarsel. Leserne ble minnet på at figurene var paternalistiske og stereotypiske levninger. Verken advarselen eller det faktumet at året var 2005, 75 år etter den første utgivelsen av «Tintin au Congo», virket formildende. Den britiske organisasjonen «Commission for Racial Equality» oppfordret bokhandlere til å fjerne heftet fra butikkene. Oppfordringen ble ikke tatt til følge, men flere bokhandlere flyttet heftet til voksenavdelingen.

Behrang Miri, tidligere leder for barne- og ungdomsavdelingen i Kulturhuset i Stockholm, forsøkte det samme i fjor. Han mente at Tintin formidlet et afrobisk verdenssyn som ikke hørte hjemme i en barneavdeling. Stormen som fulgte utspillet tvang Kulturhuset til å gå tilbake på beslutningen. Tintin forble barnas helt og himmelfalne skandinaver kunne igjen konstatere at det ikke var måte på svensk politisk korrekthet. Var det stor ståhei for ingenting?

Tegneren av Tintin, Georges Remi, utga «Tintin au Congo» knappe tjue år etter at Fristaten Kongo ble Belgisk Kongo. Fristaten Kongo var eid, personlig, av den belgiske kong Leopold II. I teorien drev kongen humanitært arbeid, i virkeligheten utnyttet han grovt området han hadde underlagt seg. Under hans styre ble ti millioner mennesker drept. Da terrorveldet ble avdekket i 1908 skapte det rabalder. Kongen måtte overlevere kolonien til den belgiske staten, men Kongo forble en belgisk koloni i ytterligere 52 år. Ennå diskuteres det om massedrapene kan defineres som et folkemord.

Det er enklere å ha en aktiv bevissthet om den delen av verdenshistorien som sammenfaller med ens egen fortelling. Med migrasjon, i vår moderne verden, flettes fortellingene sammen. Jeg er ingen kongoleser, men med min afrikanske bakgrunn er den europeiske kolonialiseringen en del av min historie. Jeg forstår og opplever selv hvordan den klassiske, eurosentriske tegningen av en afrikaner devaluerer og dehumaniserer afrikaneren. Samtidig er det begrensninger på hvor mye denne delen av min fortelling preger meg. Det skyldes delvis distanse, det er en generasjon mellom meg og den hvite manns herredømme over Afrika, men det skyldes også et aktivt valg.

Jeg vil ikke arve mine forfedres sår og jeg forventer ikke at andre skal bære på fedrenes synder. Det ender med at vi ser fortidas demoner i hverandre. Vi setter oss ute av i stand til å verdsette Tintins kløkt, og vi plasserer avistegnere i en historisk tradisjon de ikke har intensjon om å representere. Historien gjentar seg, sier vise menn, men er det i så fall våre egne synder vi må være aktsomme for?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.