Viggo Mortsensen og Mahershala Ali imponerer i "Green Book", men filmen selv er en enkel affære. Vis mer

Anmeldelse Film «Green Book»

Feelgood-film om rasisme?

«Green Book» er en enkel film om kompliserte menn, som heves opp til en firer av de flotte skuespillerne

«Green Book»

4 1 6

Drama

Regi:

Peter Farrelly

Skuespillere:

Viggo Mortensen, Mahershala, Linda Cardellini

Premieredato:

1. februar 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Green Book»

«Omstridt Oscar-film om rasisme, som er overraskende sjarmerende»
Se alle anmeldelser

FILM: «Green Book» er en enkel film om kompliserte menn. Tony (Viggo Mortensen) er en breial nattklubbutkaster i sekstitallets New York, som misliker det når kona tilbyr to svarte rørleggere et glass limonade.

Men han trenger penger, og tar imot et tilbud om å bli sjåfør for den svarte konsertpianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali) på en risikabel turné gjennom sørstatene. Resultatet er en heller forutsigbar reise som lar alle føle seg bra på slutten, der de to mennene nærmer seg hverandre på tvers av fordommer knyttet til klasse og hudfarge.

Tittelens grønne bok var en virkelig guide for svarte turister, som fortalte dem hvor det var trygt å reise i de mest segregerte delstatene.

Kanskje Oscar

Det kom som en overraskelse da «Green Book» ble nominert til fem Oscar. Filmens blikk på rasismeproblematikk er blitt kritisert for å være naivt og gammeldags, med sitt fokus på den hvite hovedpersonen som går gjennom en glatt omvending etter å ha fått sin første svarte venn.

Dette er da også en film som ikke bryr seg om å svinge unna klisjeer og som bærer preg av å være fortalt i et forskjønnende retrospektiv. En av manusforfatterne er sjåførens sønn, som har hentet frem historiene faren fortalte ham.

Flott skuespill

Men «Green Book» har en umiskjennelig sjarm, og heves av eminente skuespillerprestasjoner av Mortensen og Ali. Mortensen er fysisk og impulsiv, men han får også frem at Tonys insisterende antijålete holdning har en teatralsk side.

Tony gir litt ekstra i en rolle han er komfortabel med, og er som fisken i vannet i den høyrøstede italiensk-amerikanske storfamilien han er omgitt av. Alis pianist er mer av et mysterium, han har flere lukkede rom i seg som filmen ikke åpner. Men øyeblikket der en dør stilles på gløtt, og man ser inn i et komplisert erotisk liv, er filmens beste. Iblant er også enkelheten på sin plass.

Etter en konsert blir Shirley bejublet av sitt hvite publikum. Minutter senere blir han, av en smilende vert, nektet å bruke toalettet i huset og henvist til utedoen. Iblant gjør det ikke noe med tydelige påminnelser om de stadige ydmykelsene som var en del av den segregerte hverdagen.