Fehn bygger i Aasens ånd

ØRSTA/VOLDA (Dagbladet): - Vi skal støpe Ivar Aasens poesi inn i betongveggen. Diktene skal vise seg fram for dalen under. Noe av konstruksjonen i bygget blir som stående, oppslåtte bøker. Rundt skal beitemarka med torv og markblomster leve. Hit skal ingen grasklipper slippe til.

- Og her, her kommer inngangen til Ivar Aasen-tunet, de gamle bygningene blir som en utvendig vestibyle, sier arkitekt Sverre Fehn og slår armene ut under krokete bartrær på rimfrossen mark.

Han er i Volda og Ørsta for å presentere Ivar Aasen-museet for inviterte og studenter. Vi har reist med ham ut til tomta.

Bygningspoesi

Noe fantastisk er i ferd med å skje i ei bratt skråning i ei lita sunnmørsgrend i Ørsta.

Der sauer og kyr fredelig har tygget sparsomt gras i noen århundrer, der Ivar Aasen tuslet som guttunge på den vesle garden hvor man levde fra hand til munn, der skal den nå verdensberømte arkitekten Sverre Fehns bygningspoesi reise seg.

Skjønt ikke høyt, Ivar Aasen-tunet, æresoppdraget til Sverre Fehn fra Kulturdepartementet, blir en langstrakt bygning på én etasje, delvis dekket av torvtak. Den skal krype bortover og under terrenget og legge seg på skråningen, hegnet av kulturlandskapet og de gamle bygningene på Ivar Aasen-tunet. Totalt blir det nye museet på ca 1600 kvm, fordelt på en femti meters lengde.

I den ene enden av skråningen står bautaen over Ivar Aasen, reist av Norigs Ungdom i 1898, to år etter at han døde 83 år gammel. Der står også «storbjørka» som han ga evig liv i diktet «Gamle grendi». Bjørka har levd langt ut over ei bjørks tid, og trenger i dag støtte av både kjetting og betong. Sta blir den stående som et symbol på Ivar Aasens trassige språkkamp.

I den andre enden av tunet ser vi sola som straks vil gjemme det vidunderlige novemberlyset bak fjellet. Hitenfor fjellet, langt nede i bygda et sted, ligger garden dit Ivar Aasen søkte for å lese lensmann Aarflots boksamling.

Trygg

- Nei, jeg hadde ikke noe annet forhold til Ivar Aasen enn det vanlig norsk utdannelse gir, før jeg fikk oppdraget om å tegne dette museet, sier Sverre Fehn, som aldri har sett Aasen-tunet vakrere enn i dag. Han nesten løper rundt i den glatte bratta, kjenner seg helt trygg på tomta nå, der sola leker seg inn under rimet og henter fram den gylne høsten.

Han kaster eventyrlange skygger i terrenget under det gamle amfiteatret av stein og plank, åsted for mange stemner. Han ser fargespillet i arkitekt Asbjørn Barstads vesle steinhus fra 1946, den første «eldfaste» museumsbygningen på Aasen-tunet som ble museum allerede i 1897.

Uten vegring

- Nå er jeg gått inn i Ivar Aasen uten vegring, han er blitt en figur i mitt liv. Jeg ser ham for meg som guttunge forsvinne ned skråningen til farens begravelse i en omsydd kjole, han hadde ingen finbukse. Jeg ser ham for meg vandre i Norges geografi for å lytte etter språkets lyder. Han plukket dem opp, akkurat som blomstene til herbariet sitt, han var en ivrig botaniker.

Plutselig er han reist til Oslo, der han blir noe av det mest urbane jeg kan tenke meg. Han lever blant bøker og horer, kafeer og svømmehaller. Vi kan lese hans liv gjennom møysommelig oppsamlede kvitteringer.

Men det er her, i dette naturrommet i Ørsta, han ble formet. Tror du Grieg ville blitt Grieg på flate Skagen?

Som arkitekt må jeg først lese naturen, så begynner bygget å forme seg.

- Dermed er dette en ganske annen oppgave enn Aukrustmuseet i Alvdal?

Abstrakt

- Det var enklere med Kjell Aukrust, jeg hadde dalen og hele hans motivkrets med menneskene. Denne oppgaven blir mer abstrakt, objektet er ikke så synlig som Aukrust. Her blir lyden vesentlig, museet må bli hørbart. Det er viktig at manifestasjonene av disse menneskene kommer i det rommet de er født og oppvokst. Det er det vi bærer med oss. Men felles for byggene over Aukrust og Aasen er at man skal kunne lese årstidene i landskapet rundt. I Alvdal ser en kornet bli sådd, det vokser og blir gult, her skal beitemarka leve med markblomster og høy. Helst ser jeg at dyra får fortsette å beite her. Rundt Ivar Aasen-tunet skal det ikke bli noen park.

Sier Sverre Fehn i nynorskens Mekka.

SVERRE FEHN: -Det er viktig at museene blir reist i det naturrommet menneskene ble født og oppvokst, for det er der de ble formet, sier arkitekt Sverre Fehn.