Feig lanseringspolitikk

I år hadde 12 norske filmer premiere i løpet av januar, februar og mars. Mens april, mai, juni og juli var nærmest frie for norske kinopremierer.

Etter en lang og besøkstallmessig fantastisk kinosommer, har vi de siste månedene endelig fått norske filmer på kino igjen. Med Gunnar Staalesens «Varg Veum» får vi neste uke premiere på den fjerde norske filmen på nesten like mange uker. Og i oktober får vi enda to norske kinopremierer. Men så blir det en stund til neste gang. Faktisk nesten helt til neste år.

Nå er riktignok de norske kinoaktuelle filmene relativt forskjellige – en barnefilm, et samfunnsdrama, en kjærlighetskomedie, en kriminalhistorie, en ungdomsfilm og en dokumentar – men det er ingen tvil om at de konkurrerer mot hverandre. Det er ikke til å komme bort ifra at norsk film i større grad konkurrerer mot annen norsk film, enn mot blockbustere og annen Hollywood-film som selger billetter. Kinosaler er et annet problem, da det bare er de største byene som har plass til alle de norske filmene på en gang – i hvert fall hvis hver enkelt film skal få anstendig kinotid. Da er det den sterkestes rett som gjelder, som det heter.

Etter høstboomen er november og desember frie for norske premierer, men så skjer det noe igjen. I løpet av de tre første månedene i 2008 får hele ni norske spillefilmer premiere. Tar vi med «O’Horten», som har premiere få dager før nyttår, snakker vi om ti norske spillefilmer som konkurrerer om å vinne publikums gunst nesten samtidig. Erfaring og besøkstall viser at et par, tre, fire av dem er dømt til å få kort levetid på kino. Kanskje er det i enkelte tilfeller vel fortjent rent kvalitetsmessig, men den økte konkurransen, både hva gjelder oppmerksomhet fra media og visningstid i enkelte norske kinosaler, er grunner som må tas med i regninga.

Med tanke på at Norsk Filmfond har gitt tilskudd til 17 norske langfilmer i 2008, er det underlig at norske produsenter legger opp til en slik konkurranse. I hvert fall hvis man tenker på at et en del av filmene for lengst er ferdigstilte.

Samtidig er denne typen lanseringspolitikk langt fra noen nyhet. I år hadde 12 norske filmer premiere i løpet av januar, februar og mars. Og i år, som i fjor, som året før der igjen, var april, mai, juni og juli nærmest frie for norske kinopremierer.

Grunnen er kanskje at færre besøker mørke kinosaler i norske, lyse sommermåneder. I hvert fall frykter norske filmdistributører og produsenter dette. Men er ikke dette en ganske feig lanseringspolitikk? Og kanskje en ikke så særlig smart en heller?

I hvert fall hvis man ser på tallene som viser at fem av de sju filmene som er sett av flest nordmenn i år, alle hadde premiere mellom mai og august. Måneder de fikk konkurrere helt uten deltakelse fra norske langfilmer.