SKATTEKUTT: Finansminister Siv Jensen har lagt fram en svært ensidig skattereform, skriver Aksel Braanen Sterri. 
Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
SKATTEKUTT: Finansminister Siv Jensen har lagt fram en svært ensidig skattereform, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Feig og usosial skattereform

Utfordringen med økonomiske ulikheter gjenspeiles ikke i skattereformen.

Kommentar

Som forventet druknet nyheten om skattereformen i framleggelsen av statsbudsjettet. En skulle kanskje tro at det var intendert for å dempe oppmerksomheten om nødvendige, men kontroversielle, forslag.

Det er imidlertid få tegn til at regjeringen har vært sitt ansvar bevisst. Skattereformen er ikke innrettet for å løse våre største utfordringer. Spesielt bekymringsverdig er det at den ikke har en politikk mot de økonomiske ulikhetene.

Regjeringens viktigste grep var å redusere selskapsskatten fra 27 til 25 prosent. Den skal ytterligere ned til 22 prosent innen 2018.

Begrunnelsen ligger i at Norges skattesatser er høye sammenliknet med våre naboland, noe som gjør det mindre lukrativt å etablere seg i Norge. En reduksjon i satsene vil også muliggjøre økte investeringer fra dem som allerede er etablert.

For å unngå uheldige skattetilpasninger skal personskatten følge reduksjonen i selskapsskatten.

Statens inntektstap dekkes inn av en omgjøring av dagens toppskatt til en trinnskatt. Totalt får ni av ti inntektsgrupper en liten skattelette. De med inntekter over to millioner kroner får en minimal skatteøkning på i snitt 200 kroner.

Nærmest som en standhaftig symbolhandling fortsetter regjeringen å redusere formuesskatten og lover ytterligere reduksjoner i åra som kommer.

Totalt vil prislappen komme på omtrent 13 milliarder kroner, hvorav 8,5 milliarder tas på neste års budsjett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bakgrunnen for forslagene er enkel å få øye på. Reduser kostnaden ved å investere i Norge og du vil få økt verdiskaping og tilhørende arbeidsplasser.

Viktigere for regjeringen ser imidlertid ut til å være å unngå trøbbel.

Den eneste provokasjonen er kuttet i formuesskatten. Scheel-utvalgets forslag om å gjøre det mindre lukrativt å investere i eiendom ved å fjerne rentefradrag og øke likningsverdien på boligen, er lagt i skuffen, til tross for at der er helt nødvendig for å vri investeringer vekk fra eiendom til mer produktiv næring.

Denne feigheten gjør reformforslaget mindre effektivt enn det kunne vært. Men det ville samtidig provosert boligeiende nordmenn. Da er det enklere å finansiere skatteletter med økt oljepengebruk.

Framtidige generasjoner har ennå ikke stemmerett.

Det som forundrer mer er den fullstendige manglende viljen til å vurdere hvordan skattene bør innrettes for at den lille mannen skal få det bedre. At regjeringen prioriterer gifte pensjonister over aleneboende minstepensjonistmer, er bare ett eksempel på det manglende gangsynet.

Internasjonalt går det en viktig debatt om faren med økende ulikheter. Regjeringen skyr denne debatten uten grunn. For Norge er ikke et unntak. I et lengre tidsperspektiv øker ulikhetene også her. Det samme gjør andelen som lever i fattigdom.

Økende ulikheter handler ikke utelukkende om dårlige levekår for dem med lavest inntekt, men også om mangel på folkelig kontroll over den økonomiske makta; over de beslutninger som vil forme samfunnet vårt.

Med økende grad av robotifisering og mer globale kapitalstrømmer, tas det daglig beslutninger av noen få mennesker som vil forme muligheten folk har til å finne meningsfylt arbeid med en levelig inntekt.

Den forrige skattereformen har fått vare i 24 år. Det er derfor skremmende at økende ulikheter og problemene som følger med ikke gjenspeiles i særlig grad i en reform som kanskje skal stå de neste 24.

Når regjeringen foreslår å fjerne flere fradrag vil det gå utover de med lave inntekter. Det samme vil en karbonskatt, som etter hvert er nødt til å bli en realitet.

Men hvorfor kompenseres ikke da de med lave inntekter i større grad ved en mer progressiv innretning på personbeskatningen? Siden de med lave inntekter også er mer sensitive for marginale skatterater vil det også være gunstig for arbeidstilbudet.

Hvorfor fortsetter regjeringa å kutte formuesskatten, mens de lar det mest effektive tiltaket mot barnefattigdommen, barnetrygden, reduseres i verdi?

I Anthony Atkinsons bok Ulikhet, som nylig er kommet på norsk, foreslår han en rekke progressive reformer for mindre ulikhet uten at det går utover veksten. De bør vi ta lærdom av.

Innfør arveavgift og øremerk den til en minstearv til alle når de blir myndige. Innfør en progressiv eiendoms- og forbruksskatt.

Det mangler ikke på gode forslag. Men det forutsetter at politikerne ser realitetene i øya og tør å ta grep.