Feige innvandringsforskere?

FORSKNING: I Dagbladet 19. mars kommenterer Anne Britt Djuve et oppslag i samme avis tre dager før, der norske innvandringsforskere karakteriseres som «feige».Som en av avisens kilder har jeg også behov for å nyansere det inntrykket som Dagbladet skaper, fordi tilspissede konklusjoner refereres uten at premissene er med. Det jeg prøvde å fortelle journalisten, var at det å formidle forskning om innvandringsspørsmål til offentligheten kunne være risikabelt. Jeg fortalte om erfaringer jeg gjorde som engasjert av Forskningsrådet til å gjøre en slik formidlingsjobb. Det viste seg at mye god forskning var gjort uten at resultatene var gjort kjent gjennom mediene. Det var heller ikke vanskelig å finne årsaken:

FORSKEREN gjennomfører en undersøkelse av innvandreres forhold til sosial- og trygdesystemet. Hun finner ut A) at noen innvandrere får mindre enn de har krav på, og B) at noen misbruker systemet. Om hun prøver å formidle dette, opplever hun at markedet for slik kunnskap er segmentert: Noen vil bare ha A, mens andre aldri kan få nok av B. Er hun aldri så lite spontan og politisk naiv, kan hun bli tvangsinnmeldt i en av frontene. Slik sett er det lett å forstå at særlig de beste prosjektene blir dårlig formidlet, eller at det er gode grunner for forskeres «feighet».Det er en gåte for Djuve «at Brox kan hevde at det norske folk får dårligere og dårligere informasjon om innvandringsfeltet». Jeg vedkjenner meg denne spissformuleringa, men begrunnelsen var ikke med i Dagbladets artikkel. Det er nettopp den sterke polariseringa i opinionen, det «segmenterte markedet» for kunnskap, altså at både politikere og folk flest har sterk motstand mot informasjon som kan svekke den fronten som en har meldt seg inn i. Om en treffer på noen med ekte tørst etter kunnskap om innvandring, er de nesten uten unntak uvillige til å eksponere seg offentlig. «Feighet» er altså bare en del av problemet.

DE MANGE vanskelige problemer som er utgangspunkter for den såkalte innvandringsdebatten, har hemningsløst vært brukt av organisasjoner og personer som har villet presentere seg sjøl som mer opptatt enn andre av «våre egne gamle og syke», eller mer villige enn andre til å bruke fellesskapets ressurser til moralsk høyverdige formål, uten å bry seg om utilsiktede konsekvenser av slik «godhet». Resultatet er for eksempel at administrative avgjørelser vanskelig kan legitimeres, fordi de ikke kan støtte seg på en konsensus-søkende offentlig debatt. Risikoen for å bli tvangsinnmeldt i en av frontene fører naturligvis til at mange som kunne ha mye å bidra med, ikke kan tenke seg å delta, mens debattrommet fylles opp av polariserte «markeringer» uten interesse for praktisk problemløsning.