Feigheten i kulturen

Lindell-saken større enn seg selv; den illustrerer et fenomen

UNNI LINDELL har meldt seg ut av Forfatterforeningen under stor mediemessig oppstandelse. Hennes begrunnelse er sammensatt. For det første forsøker hun å komme en eksklusjon i forkjøpet. For det andre er hun uenig i det avtaleverk som omrammer Solidaritetsfondet og måten dette fondet forvaltes på. For å ta det første først: Trusselen om eksklusjon. Lindell mener å vite at hennes navn var gjenstand for en eksklusjonsdebatt under et styremøte for en måneds tid siden. Hun kjenner dato og tidspunkt for møtet, vet hvem som var til stede, og hva som ble sagt. Dette korresponderer med Edvard Hoems mye omtalte utsagn på DNFs årsmøte i vår. Den første som bryter normalkontrakten skal ut av Foreningen, ropte han, og ble ifølge mediene møtt med øredøvende jubel fra forsamlingen.

På reaksjonene fra kultur-Norge er det åpenbart at enkelte ikke har fått med seg hva Unni Lindells grove forbrytelse skal ha gått ut på. Blant annet oppviser Dagsavisen i sin leder 14. juni en så vidt oppsiktsvekkende kunnskapssvikt at jeg tillater meg å presisere følgende: Unni Lindell har skrevet kontrakt om sin nye bok «Kjære Gud» med Piratforlaget. Kontrakten har ingenting med Solidaritetsfondet å gjøre. Ettersom tungnemheten har vært fascinerende på dette punkt, gjentar jeg: Kontraktene, være det seg normalkontrakter eller andre, mellom forlag og forfattere om utgivelser av bøker, berører ikke Solidaritetsfondet på noe punkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Unni Lindell har valgt å gå til et forlag hvis politikk er at forfatteren skal få den type kontrakt som til en hver tid lønner seg for ham eller henne. Dersom boka selger lite, gjelder den gamle normalkontrakten. Forlaget bærer da eventuelle tap knyttet til utgivelsen, slik de fleste andre forlag gjør. Dersom boka skulle selge mye eller veldig mye slik at inntektene blir store, slår en annen hjemmel inn: Overskuddet skal deles mellom forlag og forfatter. Unni Lindells kontrakt i dette omtvistede tilfelle rammer altså én instans: Piratforlaget. Ikke andre forfattere. Ikke den «smale litteraturen». Og, for å gjenta enda en gang: Den berører overhodet ikke Solidaritetsfondet.

Å benytte seg av et tilbud som gir den samme eller større inntekter enn normalkontrakten hjemler, var Unni Lindells forbrytelse.

MAN KAN JO velge om man vil le eller gråte. Gråten burde være mest nærliggende, i alle fall for Forfatterforeningens medlemmer. Håndteringen av Lindell-saken føyer seg inn i rekken av DNFs fadeser og feilvurderinger. Både den forrige og den nåværende ledelsen har de siste par årene, i en brytningstid for hele bransjen, vist vekselvis handlingslammelse og desperasjon, og gjennom dette avslørt en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om både bokbransjen og politiske prosesser (noe for øvrig forfatteren Henrik Hovland omtaler og analyserer i en interessant artikkel i Dagbladet den 21.05.05). Lindell begrunner også sin utmeldelse med at solidaritetsfond-tenkningen har gått for langt. Hun får følge av Anne B. Ragde på dette punkt. Solidaritetsfondet er en ordning som ble fremforhandlet av DNF den gangen foreningen ennå åpenbart hadde sine medlemmers ve og vel for øyet. I korthet går den ut på at dersom en bok antatt i Bokklubben er skrevet av et medlem av DNF, skal en viss prosent av omsetningen gå inn i et fond for å sikre bredden i norsk forfatterstand og litteratur. Disse pengene blir IKKE tatt av forfatternes royalty, slik mange kommentatorer gjør seg skyldig i å tro. Dette er penger som Lindell og Ragde, etter sin utmeldelse, ikke får utbetalt. Pengene går i stedet tilbake til Bokklubben.

SOLIDARITETSFONDET er en god idé. Det er sterkt beklagelig at fondet nå trues. Dersom det skulle bli vanligere at bokklubbforfattere ikke ønsker medlemskap i DNF, vil en viktig bærebjelke i norsk kulturliv bli borte. Men også her må DNF ta mye av ansvaret. Foreningen har skapt et miljø av fiendtlighet mot bestselgere. Den nylig avgåtte lederen Geir Pollen kom til stadighet med grovt krenkende uttalelser mot bokklubbforfattere, uttalelser som langt på vei rammet hans egne, navngitte medlemmer. For en utenforstående er det ufattelig at medlemsmassen fant seg i det. Når forvaltningen av fondet som de utskjelte bestselgerne genererer mildt sagt er oppsiktsvekkende, slik offentliggjøringen av mottakerlistene avslører, blir Lindells og Ragdes reaksjon forståelig. Siden jeg ikke er medlem av DNF, unnlater jeg å harselere med lista, slik den så til de grader innbyr til.

Jeg har ingen illusjoner om at DNFs ledelse går i seg selv som følge av de siste dagers oppstyr. Det forunderlige ville derimot være om foreningens medlemmer ikke snart ser det paradoksale i at en fagorganisasjon aktivt og aggressivt motarbeider forfatteres mulighet til å påvirke sitt eget utbytte. Skjønt, det virker ikke som det er grunn til å ha for store forhåpninger. Norske forfattere har gjennomgående, med noen ytterst få hederlige unntak, slukt sine forleggeres mantra med sluk, søkke og snøre: Litteratur lønner seg ikke. Litteratur lønner seg ikke. Litteratur lønner seg ikke. Slik, ved det evig pekuniære sverd over forfatternes hoder, knebler forleggerne forfatterne, gjør dem redde, gjør dem defensive, og ikke minst: Gjør dem overordentlig feige. Og slik er det blitt mulig at en stor og skrivefør gruppe mennesker har latt seg dra baklengs inn i en ny tid. Uten innflytelse, uten strategier, uten noe som helst middel til å ta vare på sitt og sine.

I JANUAR 2004 var det rimelig klart for dem som hadde fnugg av politisk innsikt at vi sto foran en omfattende omlegging av bokbransjen. Forfatterne nektet å se det. I stedet for å tenke strategisk, legge planene B og C, søke innflytelse og kunnskap, redefinere sine fiendebilder og komme på offensiven, repeterte man til det kjedsommelige sitt status quo-budskap. Forfatterne opptrådte reaksjonært og konserverende i en tid som kalte på nye tanker, vidsyn og list. Sammen med forleggerne mante de fram et bilde av Satan Sjøl: Morten Meyer. Å konstruere en personifisert, enerådig, amoralsk, ond og ødeleggende fiende kan til tider være et sjakktrekk for generaler som skal lede livredde fotsoldater i døden. Dersom målet er system- og strukturpåvirkning blir den slags imidlertid ubegripelig barnslig; kunnskaps- og formålsløst som det er. Og se hvor en slik «strategi» førte Den Norske Forfatter:

Mens forfatterne engster seg for fremtiden og sitt eget levebrød, planlegger forleggerne praktbygg i mange hundre millionerklassen og kan vise til pene overskudd. Mens forfatterne messet om normalkontraktens ukrenkelige hellighet, satt forleggerne i dølgsmål og skrev bedre kontrakter med noen av de omsetningsmessig viktigste forfatterne. Mens forfatterne, utmerket coachet av forleggerne, skrek seg hese om at bare bestselgerne ville bli billigere under det nye regimet fra 1. mai, kunne forleggerne stille og uforstyrret legge sine strategier basert på en visshet de selvsagt hadde: ALLE type bøker ville bli rimeligere, til glede for nye lesere. Så kom de da, forfatterne, tutlende den 2. mai (sic!), aldeles på hæla, og ville ha nye royaltyforhandlinger basert på kunnskaper de kunne og burde ha ervervet seg mange måneder i forveien. Plassen og en viss medlidenhet forbyr meg å eksemplifisere videre.

NORSKE FORLEGGERE står med andre ord bak et politisk mesterstykke av machiavellisk karakter. Slik sett er Lindell-saken større enn seg selv; den illustrerer et fenomen. Forleggerne har over år maktet å innbille forfatterne at fienden er «de andre». De ukulturelle. De vulgære. Liberalistene, eller enda verre: Ny-liberalistene. I ly av dette fiendebildet har de oppnådd den merkeligste konstruksjon i norsk næringsliv: En arena der arbeiderne stoler blindt på bedriftsledelsen. Enda merkeligere; en scene der arbeiderne går løs på sine egne dersom en fritenker skulle driste seg til å forlange større utbytte av sitt eget slit, på bekostning av direktørenes vellevnet.

Forstå det den som kan.