Feil adresse?

«Postmann Pat blir kjendis» er en litt skummel satire. Synd for de aller minste.

FILM: Postmann Pat er det hjelpsomme medmennesket som også leverer post. Han sier hei til alle i Greendale og har aldri dårlig tid. Slik har det vært siden 1981, i rykk og napp og 141 episoder. Hvis det er ett sted i vår oppkavede, effektiviserte verden som bør få bevare uskylden, må det være Postmann Pats Greendale. Særlig hvis man vil holde på oppmerksomheten til de minste.

Teamet bak den første kinofilmen om Pat, er av en annen mening. De har tydeligvis resonnert seg fram til at den snille postmannen er en altfor kraftfull merkevare til å bli sløst bort på småbarn. Og da tenker jeg ikke på de popkulturelle referansene som skal gjøre kinoturen meningsfull for mor og far (Pat som leser «Postmannen ringer alltid to ganger» i godstolen. WTF?), men filmens alvorlige tematikk.

Ronan Keating
Etter en idyllisk innledning, tar historien en skummel vending når postkontoret i Greendale skal effektiviseres. En glatt fyr i dress vil innføre stive robotpostmenn (veldig morsom audition) og frata de ansatte bonusen, noe som betyr at Pat ikke kan ta med kona på romantisk ferie til Italia. Tilfeldigvis ankommer en TV-sendt talentkonkurranse Greendale og premien er, i tillegg til platekontrakt og berømmelse, en reise til Italia. Pat melder seg på og til alles overraskelse synger han som Ronan Keating (også i den norske utgaven).

Simon Cowbell
Som anmelder skal man forsøksvis bedømme en film ut fra dens egne premisser og hvis vi glemmer grunnpremisset som sier at Postmann Pat tilhører de minste, er denne satiren slett ikke ille. Effektiviseringen erstatter menneskelighet med kald kundebehandling og null smidighet. Robotene gjør bygda utrivelig. Alle tror kjendislivet har gått til hodet på Pat, men alt har sin forklaring.

Samtidig har filmen mye varme og fine typer. Simon Cowell-parodien er livstrøtt og gjør narr av de talentløse bøndene og deres sauer, noe som bare understreker at de er likandes folk og ålreite dyr. Men robotene er nifse og satiren går over hodet den på opprinnelige målgruppa. Filmskaperne må prise seg lykkelige over at 3-åringer ikke kan saksøke.