Feil arena

Er de dumme i huet, eller hva er det egentlig som skjer her?

CD: Når de kanadiske danserockerne i Hot Hot Heat begynner sin nye plate med ordene «Happiness is limited but misery has no end», vitner det enten om flaut god eller flaut dårlig selvinnsikt om sin egen evne til å spre musikalsk glede, som har vist seg å være ganske begrenset til året 2002, da de ga den glitrende EP-en «Knock Knock Knock» og den tidvis glimrende, men ujevne LP-en «Make Up The Breakdown».

Problemet med å slå gjennom året etter at The Strokes gjorde kredrock salgbart – nemlig den falske troen på at det var en ny og revolusjonerende generasjon rockere på vei opp av undergrunnen – gjorde imidlertid enda større skade på Hot Hot Heat enn det gjorde på selv The Strokes, og den middelmådige andreskiva «Elevator» (2005) ble markedsført som atskillig bredere musikk enn den egentlig var. På «Happiness Ltd.» virker det som om bandet selv har begynt å tro at det er stadionrock de spiller. Overgangen er mistenkelig godt demonstrert med en nyinnspilling av låta «5 Times Out of 100» fra ovennevnte EP: Der originalen er en fornøyelig kantete og entusiastisk framvisning, preges nyinnspillingen av samme låt av større lyd, mindre sjel og mer rutine.

Det kan virke som om bandet rett og demonstrativt forteller gamle fans at nå, nå er det andre og litt vondere boller, og de som har et problem med det kan bare dra til helvete.

Helt dårlige er de heldigvis ikke blitt. Den gamle gnisten, godfoten og skamløsheten dukker opp titt og ofte, bare i mindre løsslupne mengder og alltid med en snodig bismak av at dette en gang så elskverdige bandet hardt prøver å være noe de ikke er, og ikke burde ville være heller. Nærmere bestemt The Killers.