Feil bru til fred

Nøkkelen til fred i Midtøsten ligger i å få israelerne til å gjennomføre en rasjonell stemmegivning, skriver Haran Rivlin.

En flott fotgjengerbru står på en av Jerusalems mest trafikkerte firefeltsveier. Fredsmeglere som kjører denne veien på sine hyppige turer mellom Arafats hovedkvarter i Ramallah og Israels regjeringskvartal, ville gjort klokt i å se nøye på denne bruen. For til felles med den har de ikke bare det hederlige mål å forbinde to sider. Bruen står nemlig feil, bygget over en liten, rolig sidegate, rett ved hovedveien.

Den samme feilen gjør alle de som tror at Midtøstens hovedskisma i dag ligger mellom palestinere og israelere. Nøkkelen til fred ligger i et internt israelsk oppgjør.

Det bor drøyt ni millioner mennesker mellom Jordan-elva og Middelhavet. Men av alle som befinner seg under den jødiske stats kontroll, utgjør jødene bare litt over 50 prosent. Ca. 45 prosent er palestinere, mens resten består av fremmedarbeidere og ikke-jødiske innvandrere fra eks-Sovjet.

Demografiske analyser sier klart at sionismens drøm om en jødisk stat går tapt om ti år - men ikke i krigen: Den blir beseiret av den palestinske livmor. Alle i Israel er klar over dette. Og paradoksalt nok - de mest rasistiske miljøene som krever jødisk dominans, er også de som vil fortsette okkupasjonen, som gjør at Israel mister sitt jødiske preg. For å redde Israels jødiske identitet må landet kvitte seg med de drøye tre millioner palestinere i de okkuperte områdene. Her ligger Israels interne debatt.

Israel må velge mellom tre handlingsplaner om de okkuperte palestinske områdene. Verstingplanen er den som på lokalt språk heter «transfer»: å jage alle palestinerne bort. Den slags etnisk rensing er ikke lenger mulig i vår CNN-iserte verden, og israelere flest er sterkt imot den. Den er derfor ikke et alternativ. Plan nummer to er å annektere områdene og samtidig gi alle som bor der, full borgerlig status og stemmerett. Det betyr at Arafat blir Israels statsminister etter neste valg. Ikke noe alternativ det heller.

Det tredje alternativet er å fortsette som situasjonen har vært i 35 år. Det innebærer en fryktelig balkanisering, terror, økonomisk katastrofe, bunnløs fattigdom og akselerert kollaps av landets demokrati og rettssystemet. Alt dette skjer allerede. Takket være palestinernes frigjøringskrig - som feilaktig kalles «Intifada» - har de fleste israelere skjønt nå at heller ikke dette apartheidregimet er et alternativ.

Men det finnes en fjerde vei: Israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Gaza. Spørsmålet som alle stiller, er ikke om dette skal skje, men når det skal skje, og hvor mange som skal dø før Israels ekstremister slipper taket. Svaret ligger i den problematiske sammensetningen av det israelske samfunnet, og måten det påvirker landets politikk.

Da Shimon Peres besøkte Norge i sommer, ble han bedt her om å dra hjem og gå av som Sharons regjeringspartner, for så å åpne veien til et nytt valg. Dette gjorde han ganske raskt deretter. Nytt valg er skrevet ut til kommende januar, og for første gang i okkupasjonens 35-årige historie skal Arbeiderpartiet si klart fra til velgerne: Okkupasjonen må ta slutt! Dette er et stor skritt - men veien er fortsatt lang.

Jo verre situasjonen er, desto mer kreative blir israelernes lingvistiske innovasjoner for å beskrive den. I pakt med dagens hi-tech-dominans i samfunn og språk har Israels nye forsvarssjef sagt at palestinerne kun vil gi seg etter at vi har «brent» inn i deres bevissthet at de aldri vinner krigen med terror. Måten han forsøker å brenne den palestinske harddisken på, bør studeres av en domstol. Det er imidlertid klart at en «bug» i systemet gjør at palestinernes frigjøringsvirus bare sprer seg videre. Tiden er derimot inne for å brenne den israelske bevissthet: For at landet skal leve i fred, må okkupasjonen ta slutt.

Allerede nå er flertallet av israelerne villige til å godta denne løsningen. Men samtidig viser meningsmålingene foran kommende valg en økende oppslutning om høyrefløypartiene. Og slikt har skjedd før: Flertallet av israelerne støttet Baraks tilbud til palestinerne om tilbaketrekning fra de okkuperte områdene samme dag som de i siste valg for to år siden stemte for Ariel Sharon, der han slo Barak med en historisk seiersmargin. Dette politiske fenomenet er så bisart at selv israelerne ikke klarer å forstå det. Nøkkelen til fred i Midtøsten ligger akkurat her: å få israelerne til å gjennomføre en rasjonell stemmegivning.

Men et folk kan ikke stemme for en rasjonell politikk så lenge denne politikken aldri er blitt lagt frem i et valgprogram. I det israelske politiske system kommer statsministeren enten fra høyrepartiet Likud eller fra Arbeiderpartiet. Det holder derfor ikke at et lite parti sier at vi nå må avslutte okkupasjonen. Og pinlig nok har Arbeiderpartiet til gode å komme med dette bud til velgerne.

I okkupasjonens første ti år var partiet preget av 1967-seiersrus, med Golda Meir og Moshe Dayan i spissen. Men etter at Begin og Likud vant sitt historiske første valg i 1977, begynte Arbeiderpartiets Peres-æra. Peresismens essens var å lokke velgere ved å late som han er like tøff overfor palestinerne som Likud er. Mer enn noen annen er Peres mannen å takke for at en hel generasjon i Israel - og i Midtøsten - mistet sjansen for fred. Ironisk nok har Peres aldri vunnet et valg i sine fem forsøk: Når de må velge mellom et høyreparti og dets kopi, foretrekker israelerne «the real thing».

Man kan ikke overdrive den historiske betydningen når Israel går til valg i januar 2003. Arbeiderpartiets nye leder og statsministerkandidat har allerede sagt at han ønsker en israelsk tilbaketrekning fra de palestinske områdene. Når Arbeiderpartiets statsminister Rabin og senere Barak godtok fredsavtaler, var det i motsetning til deres valgslagord. Rabin betalte for Oslo-avtalen med sitt liv, Barak ble reddet da Arafat vraket Camp David-avtalen. Men når Amram Mitzna nå vinner partiledervalget med sitt historiske forslag i valgprogrammet, nyter han legitimiteten som hans forgjengere manglet for å inngå innrømmelser.

Derfor vinner han neppe. Enten det er Bibi Netanyahu eller Sharon som leder Likud i Israels kommende valg, vinner de med sin tøffe tilnærming til palestinerne takket være sin mest lojale støttespiller: palestinernes president Arafat. Denne Norges-darling er palestinernes nest største tragedie etter deres nederlag i 1948. Og som i en tragedie vet alle at han ødelegger alt - men ingen makter å gjøre noe med det. Vi må rett og slett vente til han er borte fra scenen, og etter de arabiske politiske regler skjer en leders avgang kun ved bortgang.

Men selv om Likud vinner dette valget, er Israels politiske landskap endret med Mitznas innspill. «Tilbaketrekning» er ikke lenger tabu, og kommer til å prege debatten frem til neste valg. Og det kommer snart: Når Peres og hans opportunisme er borte (endelig!), er sjansen liten for at Arbeiderpartiet skal sitte i den nye Likud-regjeringen. Den blir sammensatt av en gjeng religiøse galninger, fascistiske nasjonalister og sosiale anakronister, og vil nyte minimalt flertall i parlamentet. Palestinerne vil reagere med intensivert terror, flere vil dø, og økonomien vil fortsette å falle. Opposisjonen skal hamre løs på regjeringen, og slagordet da blir klart: Slutt med okkupasjonen! Et nytt valg er ikke langt unna. Da er det endelig sjanse for en reell endring i Israel, og dermed i Midtøsten.

Dette smertefulle scenario må dessverre spille seg ut helt til siste episode. Spørsmålet er bare hva som kan gjøres for å forkorte aktene. For oss her på berget er det interessant å vite hva vi kan bidra med. Svaret er at det er ganske magert: De norske utsendingene består av arafatologer med personlige kontakter til mange i hans korrupte maktapparat, men liten kunnskap om eller adgang til relevante israelske aktører. Dessuten bryr Israel seg ikke om lille Norge, som verken tilbyr penger eller politisk støtte til landet. Vi kan bare håpe at USA får Israel til å ta til vettet med hjelp av et lite vennlig press.

Fredsmeglerne som svermer rundt American Colony Hotel i Jerusalem, kan gjerne fortsette med sitt. Skjønt: en bru over feil gate er ikke noe nytt i Midtøsten.