Norge under tysk okkupasjon. Her er en hjemmefrontgruppe på Østlandet. Foto: Scanpix
Norge under tysk okkupasjon. Her er en hjemmefrontgruppe på Østlandet. Foto: ScanpixVis mer

Feil diagnose om krigspsykose

Norske historikere har kommet over den tidligere berøringsangsten rundt vanskelige temaer.

Meninger

Den selverklærte dissident og bydoktor Erling Fossen har ropt et varsko om «Norges krigspsykose». Fossen mener å observere en nasjon som ukritisk dyrker sine fåtallige helters fattige bidrag til kampen mot nazismen, uten forståelse for at de avgjørende slag stod på helt andre fronter.

Fossen har vært ute i lignende ærend før, og det er derfor litt pussig at han denne gangen ikke har undersøkt pasienten litt nærmere. Den norske offentligheten som Erling Fossen ønsker å diagnostisere med vrangforestillinger omfatter det vi grovt kan dele inn i tre grupper: forskerne, formidlerne og forbrukerne av krigshistorien.

For å ta forskerne først: Det er ikke til å komme utenom at norske historikere har lagt forholdene til rette for ukritisk heroisering, og at de gjennom årene har bidratt til forme en kollektiv fortelling som vektlegger motstand. Men de siste tiårene har så vel enkeltutøvere og historikerne som gruppe endret både syn og praksis.

Nå forskes det som aldri før på vanskelige temaer der berøringsangsten hersket tidligere, deriblant på norsk medvirkning til folkemord og undertrykkelse i et europeisk perspektiv. Historikerne har også rettet søkelyset mot seg selv og forsøkt å forstå hvorfor og hvordan de har bidratt til at den norske erindringskulturen om andre verdenskrig utviklet seg som den gjorde. Etterpåklokskap og selvransakelse hører tidvis til historiefagets dyder, men kan sjelden observeres hos psykotiske pasienter.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fossens diagnosemanual kan også virke utdatert når det kommer til formidlerne. Riktignok har vi de siste ukene hørt eldre menn og andre militærentusiaster kreve at det gis en korrekt og fyldig gjengivelse av sabotasjegruppens spektakulære prestasjoner, noe Dagens Næringsliv har karikert på det mest nådeløse vis: Snøen som ble benyttet under innspillingen var visstnok ikke original. «Kampen om Tungtvannet» har imidlertid gjennom fiksjonen løftet frem også andre sider ved historien, deriblant kollaboratørens dilemmaer.

I serien ser vi hvordan en bedriftsleder som Bjørn Henriksen (en lettere forkledd Bjarne Eriksen) veier ulike hensyn. Han tenker naturlig nok på sin egen karriere og bedriftens ve og vel, men serien viser også at dersom man ikke holdt hjulene i gang ville arbeidsplasser bli nedlagt eller flyttet, hvordan samarbeid kunne gi muligheten til å hjelpe enkeltpersoner som hadde havnet i tyskernes nett, så vel som direktørparets frykt for sosial eksklusjon og påfølgende tilpasning. Avgudsdyrkende fantaster greier sjelden å skjelne nyanser, men «Kampen om Tungtvannet» har gitt dyktige forskere og formidlere muligheten til å fremheve at kollaborasjon var et mangefasettert fenomen.

Til sist står vi tilbake med forbrukerne, den gruppen som antagelig i utgangspunktet påkalte Fossens kliniske blikk og bekymring. Imidlertid er symptomene lite entydige også her. Forbrukerne lar seg åpenbart engasjere også av den mindre glorverdige siden av norsk okkupasjonshistorie, noe salgstallene for Eirik Veums serie om «Nådeløse Nordmenn» vitner om. Åpningen av Landssvikarkivet har ført til så sterk pågang fra historieinteresserte at behandlingstiden ved søknad om innsyn er blitt forlenget og det er skapt frykt for at kikkermentaliteten vil ta overhånd.

Jeg greier imidlertid ikke helt å fri meg for mistanken om at de som har slike tilbøyeligheter ikke primært drar til Sognsvann for å rote i Riksarkivets dokumenter, for dem har området antagelig andre og mer pirrende attraksjoner å by på. Uansett taler dette for at forbrukerne ikke er så ensporede som Fossen vil ha det til.

Fossen legger vekt på at de fleste var mer opptatt av å få brød på bordet enn å kjempe for eller mot nazismen. Han har rett i at dette er en viktig erkjennelse som antagelig ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Det kan til dels skyldes at en bok som «De vasket for Wehrmacht. Norske renholderes skitne historie» ikke ville selge like godt som en avsløring av norske hirdmenn og torturister. Men det skyldes også at heller ikke okkupasjonsårene var en konflikt i bare svart-hvitt.

Svært mange nordmenn jobbet direkte eller indirekte for tyskerne, uavhengig av om de på kveldstid gikk med binders på jakkeslaget eller ei. Gråsonene var en viktig del av okkupasjonens realitet, både for enkeltmennesker, bedrifter og organisasjoner.

Det er fortsatt mange viktige sider ved okkupasjonshistorien som ikke er tilstrekkelig godt utforsket, fortalt eller forstått i den norske offentligheten. Dette gjelder også viktige temaer som livsvilkårene for norske og utenlandske tvangsarbeidere, rammebetingelsene for norske bedrifter, eller effekten av de tyske investeringene på den økonomiske utviklingen i etterkrigsårene.

Men også slike spørsmål er det forskere som arbeider med i dag. Fossens beskrivelse av en enøyd okkupasjonshistorie er det derfor vanskelig å være enig i. En ny og mer inngående konsultasjon vil sannsynligvis avdekke at ikke bare er vrangforestillingene i ferd med å avta, men at pasienten også er i ferd med å utvikle dybdesyn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook