Feil Hamsun-diagnose

- Knut Hamsun hadde ikke «varig svekkede sjelsevner». En faglig gjennomgang av rettspsykiaternes undersøkelse av Hamsun mener jeg viser at de aldri hadde et tilstrekkelig grunnlag for å trekke en slik konklusjon.

Det sier Gunvald Hermundstad, som i disse dager utgir en samling av Knut Hamsuns polemiske skrifter, redigert etter tekstkritiske prinsipper. Og Hermundstad er kvalifisert til å si det. Han er ingen filolog. Han er spesialist i klinisk psykologi.

- Men si oss: Hva feilte det Hamsun?

- Feilte det ham noe, da? Spørsmålet er heller om ikke det apparat rettspsykiatrien møtte Hamsun med, var utilstrekkelig. Knut Hamsun var en stor forfatter, en nobelprisvinner som selv spesialiserte seg i det dunkle og tvetydige i den menneskelige psykologi. Denne mannen møtte professorene Langfeldt og Ødegaard med en psykiatrisk diagnoseliste bestående av en liste rettspsykiatriske begreper, et par veldig enkle psykologiske tester og en gammeldags typelære.

- Så Hamsun led ikke av «varig svekkede sjelsevner»?

- Det motbeviste han vel selv med «Paa gjengrodde stier». Men etterprøver man undersøkelsen av Hamsun på faglig vis, som jeg har gjort, kan jeg ikke se at den på noen måte dokumenterer den diagnosen Langfeldt ga Knut Hamsun. Derimot forteller den mye om i hvilken grad et møte mellom rettspsykiatrien og en pasient kan mislykkes. Thorkild Hansen beskrev forholdet mellom Knut Hamsun og professor Langfeldt som «En Stradivarius i hendene på en ape». Jeg kan ikke fri meg fra å synes at det er godt bilde.

- Hva er «varig svekkede sjelsevner»?

- Det brukes om varige skader etter alkoholmisbruk, narkotikamisbruk eller ulike typer demenser. Knut Hamsun hadde hatt to slag. Det var halmstrået man grep til for å sykeliggjøre ham. Men Hamsun hadde ingen tegn på reduksjon i hverdagsfunksjonene. Også de høyere kognitive funksjonene var intakte. Han kunne reglene for det sosiale samspill. Hans vurderingsevne og språklige evner lå hele tida på et høyt nivå. Alle som kjente ham vitner om det. Og leser man Hamsuns polemiske skrifter slik de er samlet i denne boka, ser man at det går en klar linje fra tjueåringen som ville lære bøndene å synge salmer til forfatteren som skrev Adolf Hitlers nekrolog.

- Synspunktene er de samme, det er bare tonen som skjerpes?

- Nettopp.

- Så Hamsun var skyldig?

- Hvorvidt han faktisk hadde meldt seg inn i NS eller ikke, er aldri avklart. At han var sympatisør er det ingen tvil om. Men at Hamsun var tilregnelig og burde få ta ansvar for sine handlinger er klart. Det ønsket han også å gjøre. Rettspsykiaterne gjorde en stor urett mot Hamsun da de ufarliggjorde ham og fratok ham muligheten til å sone.

- Hvorfor gjorde de det?

- Jeg tror Langfeldt og Ødegaard følte at de arbeidet på oppdrag, diagnosen var et bestillingsverk fra samfunnet. Hamsun skulle være et forsoningssymbol. Det fantes i Norge mange som følte skam fordi de ikke hadde vært ivrige nok i sin kamp mot okkupantene. Gjennom å «tilgi» Hamsun ved å ta fra ham ansvaret for hans handlinger, fant samfunnet en måte å forsone sine egne konflikter på det mest grunnleggende nivå. I denne prosessen ble Hamsun offeret. Han ble nektet å ta sin straff og slik forsone seg med samfunnet.

- Hvorfor valgte Hamsun i det hele tatt å samarbeide med Langfeldt?

- Ifølge straffeloven var han nødt. Dessuten gikk han selv til psykoanalyse i 1926, og følte at dette frigjorde kreativitet i ham. Etter en lang tørkeperiode skrev han August-romanene. Dermed hadde han tiltro til psykoterapien, men forsto raskt at dette var noe helt annet.

- Hvilket menneske ser man når man leser Hamsuns polemiske skrifter?

- Et menneske som tidlig gjorde seg opp sine meninger og sto på dem. En personlighet som nesten alltid søkte den opposisjonelle posisjon. Her finnes en skråsikker selvhevdelse uten skamfølelse, kombinert med en nedvurdering av andre. Jeg tror Hamsun opplevde at nettopp rollen som triumferende hevner forløste en kreativitet hos ham. I artikkelen om for eksempel Ibsen, ser man også klart Hamsuns behov for å redusere forgjengerne for å rydde plass til seg selv. Hamsuns forsøk på å latterliggjøre Ibsen er et symbolsk fadermord, slik den prosessen er beskrevet av den amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom. Det Hamsun beundrer i autoritære skikkelser som Hitler eller Quisling, er deres tross og steilhet, egenskaper han også satte pris på hos seg selv.

Denne samlingen gir Hamsuns lesere en anledning til selv å lese hva Hamsun faktisk skrev og mente gjennom livet, de setter tekstene fra krigen i en kontekst.

- Du hevder at Hamsun dekket over en knekket selvfølelse med et grandiost selvbilde?

- Hamsuns foreldre var lutfattige, og satte sønnen sin bort som pant for garden de leide. Fra Hamsun var ni til han var fjorten ble han grovt fysisk og psykisk mishandlet av sin onkel. Men som et begavet barn ga ikke Hamsun opp, han bestemte seg for å bli usårbar. I en slik prosess kan det finne sted en identifikasjon med overgriperen, der offeret i neste omgang overtar mishandlerens rolle. Resultatet blir en streng og fordømmende personlighet, med en voldsom forakt for svakhet. Slik var også Hamsun.

- Så da feilte det Hamsun noe?

- Feilte er fortsatt feil ord. Han fikk en skade i barndommen som han kompenserte for. Gjennom et virke som forfatter fikk han bearbeidet sitt traume. Det grandiose selvbildet passet godt inn i rollen som avantgardistisk geni. Vi fikk Hamsuns bøker, og han fant mening i tilværelsen. Jeg synes det var en utmerket tilpasning fra et sårbart og såret sinn - en løsning vi nyter godt av gjennom Hamsuns diktning.

GUNVALD HERMUNDSTAD arbeider til daglig ved Grorud distriktspsykiatriske senter. Nå har han redigert «Hamsuns polemiske skrifter».