Feil i debatten om slør

I debatten etter utgivelsen av Hege Storhaugs bok «Tilslørt. Avslørt» er det flere misforståelser som forhindrer en diskusjon av prinsipiell betydning. Diskusjonen gjelder hvorvidt det bør innføres restriksjoner på bruk av hijab.

Det er en ganske utbredt misforståelse at uenigheten går mellom dem som ønsker absolutt forbud mot bruk av muslimske slør, og de som mener alle former for slør skal være tillatt.

Dermed skapes et inntrykk av en mindre nyansert debatt enn det er grunnlag for. Svært mange mener at det bør være forbudt å bære ansiktsdekkende slør (burka og niqab) for eksempel i skolen i Norge, mens færre vil ha restriksjoner på bruk av sløret som dekker hår, nakke og hals, hijab. Hege Storhaug mener at det i visse sammenhenger bør være forbudt å bruke hijab. Uenighetene dreier seg altså om hvilke slør som skal forbys, og om det kan innføres situasjonsavhengige forbud.

En annen misforståelse er at enhver begrensning av individets frihet er et brudd på det liberale samfunnets grunnleggende verdier.

For eksempel hevder Bushra Ishaq og Mariam Javed i muslimsk studentersamfunn at «Muslimer (…), som alle andre, (har) rett til å bestemme sine egne fritidsaktiviteter og klesstil i et liberalt samfunn» (Aftenposten 20/11). Men ingen har ubegrenset rett til å bestemme hva de skal gjøre i fritida, eller hvordan de skal kle seg. Retten til for eksempel å bære symboler, kan begrenses av to grunner: At symbolet innebærer politisk uniformering i det offentlige rom (forbudt ved lov), eller at symbolet kan skade andre, for eksempel ved å begrense andres frihet. Dette er «det liberale dilemma», formulert slik av filosofen Hans Skjervheim: «Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til illiberalitet.»

Det er en misforståelse at det er fundamentalisme å argumentere for at bruk av hijab bør være forbudt i visse situasjoner.

I dag er hijab blant de viktigste av islamistenes symboler. Men viktigere for debatten er det å se på vanlig praksis ved bruk av hijab i dag. Blant dem som kritiserer Storhaugs syn, er det mange som mener at hijab er et problematisk plagg. Jeanette Sky skriver for eksempel: «Personlig vil jeg ikke forsvare bruk av slør. Til det ser jeg altfor mange kvinneundertrykkende elementer i dette plagget (…)» (Morgenbladet 26/10—1/11). Sky ender imidlertid opp med å sidestille sløret med kvinneundertrykkelsen vi ser ved «avkledningen og seksualiseringen» av kvinner i Vesten. Liknende gjør Bjørgulv Braanen når han konkluderer med at «det er (…) helt urimelig (å) forby religiøse symboler for muslimer, som vi tillater for kristne og jøder. Det gjelder også hvis klesplaggene i sin opprinnelse har hatt kjønnsstigmatiserende og objektiviserende betydninger, som (…) høyhælte sko og stringtruser» (Klassekampen, leder 10/10). Både Sky og Braanen ser bort fra at det ikke er vanlig å bruke hijab nå og da. Bruker man plagget, har man det som regel på seg i alle sosiale sammenhenger der menn som ikke er nære slektninger ferdes. Noen velger dette, men barneskolejenters bruk av hijab kan ikke forsvares med at de har valgt det selv. Derfor representerer hijab ofte en praksis som innebærer tvang. Også Magnus E. Marsdal overser dette når han sier at symboler ikke har «iboende verdier» (det har de selvsagt, det er nettopp det som gjør ting til symboler, selv om verdienes opprinnelse og endringspotensial kan diskuteres) – og hevder at hijab «i seg selv» ikke er fundamentalistisk (Klassekampen 13—14/10). Marsdal sammenlikner hijab med det kristne korset. Men det finnes ingen konvensjonelle symboler blant kristne som kan sammenliknes med hijab. I mange miljøer godtas det ikke at det stilles spørsmål ved bruk av dette plagget. Derfor er en stor del av symbolverdien ved hijab fundamentalistisk.

Storhaug har klargjort sitt premiss: Menneskerettigheter som likeverd og likestilling står over retten til religionsfrihet. Marsdal kaller Storhaug fundamentalist. Sky mener også at Storhaug « (…) likner (…) det hun kritiserer: islamistene (…)». Men en fundamentalist er en person som ikke setter spørsmålstegn ved vedtatte «sannheter». Å kalle dem som etter kritiske undersøker og vurderinger av ulike alternativer kommer fram til en konklusjon, for fundamentalister, er en feilslutning. At enhver konklusjon må hvile på premisser man holder for gyldige, er derimot en forutsetning. Spørsmålet er om Sky burde ha klargjort sine premisser bedre, når hun, samtidig som hun vedgår at hijab har «altfor mange kvinneundertrykkende elementer» ved seg, ser ut til å mene at alle former for restriksjoner på bruk av plagget er fundamentalistisk. Hun sier ikke hvorvidt hennes utgangspunkt er at religionsfrihet skal rangeres høyere enn likeverd og likestilling.

Mange betrakter religionsfrihet som en viktigere verdi enn menneskerettigheter som likeverd og likestilling. I et liberalt samfunn bør det ikke være slik.

Da Marte Michelet hevdet at Storhaug «Med hatefull forakt avskriver (…) muslimske jenters egne beretninger om at de går med slør av fritt valg (…)» (Dagbladet 5/10), kan hun ikke ha lest hva Storhaug skriver. Storhaug benekter ikke at mange kvinner bruker hijab frivillig, og det er heller ikke her poenget ligger. Poenget er at mange andre som bruker hijab, ikke har valgt det selv. Derfor må de negative sidene ved situasjonsbestemte forbud veies opp mot de negative sidene ved ikke å innføre restriksjoner på bruk av hijab.

Å utøve toleranse vil si å akseptere noe man i utgangspunktet ikke liker. Grensen for hva som skal tolereres, trekkes opp når noe kan skade andre. Toleranse er en intellektuell øvelse: Du reagerer, deretter vurderer du hvorvidt du skal modifisere eller fravike den første reaksjonen din – før du handler, eller «mener». Prosessen kan se sånn ut: «Jeg liker ikke unødvendige inngrep i menneskers liv. Religionsfrihet burde gjelde for alle. Men: Jeg ser mange småjenter i Oslo øst, der jeg bor, med hijab på skolen. Når de når puberteten, eller før, blir flere av dem nesten usynlige for samfunnet rundt. Jeg tenker på alle de sosiale restriksjonene som går sammen med bruk av hijab. Skolen og lærerne har stor betydning for sosialiseringen av disse barna, det vet vi. Kan det bety noe for barnas forutsetninger for å ta selvstendige valg, og kanskje trosse foreldre og religiøse autoriteter senere, at lærerne ikke bruker hijab? Jeg mener svaret er ja. Derfor må jeg tolerere det mange vil mene er begrensninger på religionsfriheten. Jeg vil kanskje akseptere et forbud mot at lærere skal kunne bruke hijab, selv om jeg ikke liker det.»

Toleranse er blant de viktigste verdiene i et liberalt samfunn. Hvor grensene for toleranse skal gå dersom friheten for flest mulig i samfunnet skal bevares, er blant de viktigste diskusjonene. Restriksjoner på bruk av hijab blant ansatte i grunnskolen kan kanskje føre til større frihet for flere barn enn hva tilfellet vil være uten.