Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Feil om Frelsesarmeen

I går var det nøyaktig 120 år siden Frelsesarmeen hadde sine første møter i Norge. I forkant av denne dagen – bevisst eller tilfeldig? – har professor Per Fugelli skrevet en interessant og utfordrende artikkel om «Den tause armé» (Dagbladet 19. januar). Om jeg forstår Fugelli rett, mener han at tausheten består i at Frelsesarmeen ikke lenger representerer noe opprør mot urettferdigheten i samfunnet.

Som en som er født og oppvokst i Frelsesarmeen, og har tilhørt bevegelsen hele mitt liv og gjør det fremdeles, har jeg sans for at folk at forventninger til Frelsesarmeen. Som et politisk engasjert menneske har jeg også sans for at det kristne fellesskapet, det være seg i skikkelse av Frelsesarmeen eller andre, utfordres til å utfordre. Men både forventningene og utfordringene må forankres i den virkelighet der de skal stå sin prøve. Og der synes jeg nok Per Fugelli bommer med flere av så vel forventningene som utfordringene.

Utgangspunktet for Per Fugellis forventinger og utfordringer er det livsverk William Booth (1829 – 1912) etterlot seg. Når Booth i 1865 startet det arbeidet man i dag kjenner som Frelsesarmeen, hadde han en periode bak seg der han hadde vært i konflikt med og opprør mot sitt opprinnelige kirkesamfunn, nemlig metodistkirken. Han har selv fortalt om den kveldsturen han tok gjennom Øst-Londons gater søndag 2. juli 1865, og hvordan nøden, elendigheten og ikke minst gudløsheten utfordret ham. Han gikk hjem og erklærte til sin kone: «Kate, jeg har funnet min livsoppgave.»

Han var 36 år og far til seks barn, og han hadde brent alle broer bak seg. «Den kvelden ble Frelsesarmeen født», erklærte han senere.

Når Fugelli skriver at William Booth ikke bare ville frelse sjelene, men samfunnet også, er dette riktig i den forstand at én av hans kampteser var denne: Det eneste sikre botemiddel mot alle onder i verden, er å bringe menneskene til å underkaste seg den Herre Jesu Kristi herredømme. En annen tese var at man som en kristen er «frelst for å tjene». Det etter hvert omfattende sosiale arbeidet til Frelsesarmeen ble til i skjæringspunktet mellom disse to. Ikke ved at det å omvende seg var en forutsetning for å få hjelp, men nærmest motsatt: at omvendelsen var det som motiverte frelsessoldatene for å hjelpe. Med sin ustoppelige trang til spissformuleringer, ga William Booth dette også en praktisk begrunnelse: «Det nytter ikke å forkynne evangeliet for en mage som skriker av sult, og ingen kan bli velsignet dersom man fryser på føttene.»

Høsten 1890 ga William Booth ut boka «In Darkest England – and the way out». Boka ble en salgssuksess av de sjeldne. I løpet av en måned var den trykket i 90.000 eksemplarer; i løpet av et år i 200.000. Selvsagt vakte boka debatt, og selvsagt var det de som forsøkte seg med både latterliggjøring og andre hersketeknikker. Men i det store og hele ble boka mottatt som et spennende, reformatorisk skrift.

I dag er boka om det mørkeste England først og fremst interessant som historisk dokument. Det er ikke vanskelig å se at enkelte av forslagene i boka er like mye forankret i imperialismens tenkemåte, som den sosiale reform. Ett av Booths forslag, som også delvis ble gjennomført, var å etablere landbrukskolonier «across the sea», det vil si i de britiske koloniene i Afrika og Australia. Ellers var opprettelse av arbeidsplasser og virksomheter en del av planen hans. Frelsesarmeen startet eksempelvis en egen fyrstikkfabrikk i England der man i stedet for å bruke det livsfarlige gule fosforet, brukte rødt.

Frelsesarmeen hadde så vidt kommet til Norge da William Booths bok ble gitt ut, men også her ble mange av ideene hans satt ut i livet. Det mest kjente eksemplet er industrivirksomheten Elevator, forløperen til det man i dag kjenner som Fretex. Frelsesarmeens sosialarbeid i Norge var da også i mange år ledet av en som kan betegnes som William Booths ideologiske tvillingsøster, nemlig stavangerdamen Othilie Tonning (1866 – 1931).

Per Fugelli beskriver Frelsesarmeens stilling i dag som «en veldedig puddel alle vil klappe». Dette er i beste fall en overflatisk analyse. Så fort fokus rettes bort fra Frelsesarmeen som «de som gjør så mye godt», og til at Armeen også er et kristent kirkesamfunn som tar Bibelens ord og de klassiske, personlige etiske utfordringene på alvor, blir bildet et annet. Da får man de primitive reaksjonene med latterliggjøring og trusler. Det er ikke lenge siden en nå høyst forhenværende minister gikk ut og beklaget at hun ikke hadde en pengesekk hun kunne snøre igjen som straff for at Frelsesarmeen ikke var politisk korrekt nok i ett bestemt spørsmål.

Dersom Per Fugelli virkelig oppfatter Frelsesarmeen som «en pyntegjenstand som et mer og mer brutalt konkurransesamfunn smykker seg med», er jeg redd dette er mer basert på Fugellis egne personlige, politiske og ideologiske forankringer, enn på samfunnsvitenskaplig analyse. Å antyde at Frelsesarmeen ikke ser, er opptatt av og motarbeider fenomener som «rus, vold, prostitusjon, fattigdom, ensomhet, utstøting, opplevelse av mindreverd», er direkte kunnskapsløst. Men det er vel ikke alltid den mest effektive kampen mot slike fenomener foregår på seminarer eller på kronikkplass. Frelsesarmeen har lang erfaring i å utkjempe krigen på den slagmarken der den faktisk foregår.

Det er lett å ironisere over at statsministeren dukker opp hos Frelsesarmeen ved juletider og har med en sjekk fra Regjeringen. Det var også en kritikk William Booth møtte. Men når han ble spurt om hvordan han kunne godta at blant andre bryggerinæringen ga penger til Frelsesarmeen, svarte han: «Disse midlene er vasket i tårene fra enkene og de faderløse.»

Verken samfunnet eller Frelsesarmeen er de samme som for 120 år siden. Men mer enn at Frelsesarmeen er blitt tammere og tausere, er kanskje samfunnet blitt noe mindre brutalt. Og så lenge det er behov for å gjøre det enda litt varmere og enda litt mindre brutalt, er det behov for en stemme og et hjerte som Frelsesarmeens.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media