Feil om misjon?

GENERALSEKRETÆR

Nils Tore Andersen i Misjonsalliansen hevder i et innlegg i Dagbladet 3.mars at TV2-dokumentaren om statsmisjonærene inneholdt mange feil. Men hans kritikk er basert på en feilaktig gjengivelse og tolking av det som kom fram i dokumentaren.

Andersen hevder at TV 2 tar feil når vi forteller at det aldri har vært flere norske misjonærer enn i vår tidsepoke. Vi presiserer at dokumentaren analyserer epoken med statsstøttet utviklingshjelp. I denne perioden har det vært en sterk vekst i antall misjonærer. En av våre kilder er Norsk Tidsskrift for Misjon nr 4/2000 som omtaler denne veksten. Det er riktig at det har vært en viss nedgang i antall misjonærer de siste fem årene. Det skyldes dels strengere rutiner for telling av misjonærer, og dels at det har vært problemer med å få misjonærer til å reise ut. Men vårt hovedpoeng har altså vært å vise at det har vært en klar sammenheng mellom veksten i statsstøttet utviklingshjelp og veksten i antall misjonærer.

Andersen hevder også at TV 2 feilinformerer når vi opplyser at misjonsorganisasjonene har sviktende inntekter. I dokumentaren underbygget vi dette ved bl.a. å vise til rekordunderskuddet i Norsk Luthersk Misjonssamband på 18 millioner kroner i fjor. Det kan neppe tolkes som symbol for noe annet enn inntektssvikt. Når Normisjon de siste tre årene har hatt et underskudd på 50 millioner kroner, må det vel være grunn til å si at inntektene har sviktet?

Andersen påstår at misjonsorganisasjonene har god råd, og at andel innsamlede midler øker. Det stemmer dårlig overens med alle presseoppslagene der misjonsorganisasjonene klager over elendig økonomi i forbindelse med forslaget om at også misjonærer bør betale skatt og arbeidsgiveravgift. Om de innsamlede midlene virkelig øker, er vanskelig å ta stilling til, siden misjonsorganisasjonene nekter å bli med i den statlige Innsamlingskontrollen.

TV 2s DOKUMENTAR

inneholder ingen påstander om at misjonsorganisasjonene driver dårlig bistand. Vi hevder heller ikke at misjonsorganisasjonen driver bistand primært for å kristne mennesker slik Andersen insinuerer. Det eneste vi har gjort er å vise at staten bruker misjonsorganisasjonene i sin utenrikspolitikk, og at enkelte av de statsstøttede prosjektene blander bistand og misjon på en måte som neppe er i samsvar med Stortingets retningslinjer. Vi satte søkelyset på dette i håp om å skape en konstruktiv debatt, og ser at vi til dels har lykkes med det. Så får vi heller leve med at enkelte misjonsorganisasjoner ønsker å spore av detatten med påstander om at vi har gjort dårlig faglig arbeid.