Feil på feil om asylpolitikk

ASYL: Daglig leder Martin Eiebakke i Juss-Buss skriver i et debattinnlegg i Dagbladet 12. juni om regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett. «Er det alltid slik at asylsøkeren godt opp i 20-åra har mindre behov for en trygg tilværelse i Norge enn 17-åringen?», spør Eiebakke. Svaret er selvsagt nei. Alle som har behov for beskyttelse får opphold i Norge.

Men barn har ikke bare behov for beskyttelse fra forfølgelse, de har også behov for noen som kan passe på dem. Barn som kommer alene til Norge, blir ikke returnert til hjemlandet dersom det ikke finnes omsorgspersoner som kan ta vare på dem der. En 25-åring trenger ikke en omsorgsperson, og det burde Juss-Buss vite. Ønsket om å utvikle bedre metoder for aldersfastsetting, er behovet for å kunne skille mellom barn og voksne.

Det stilles heller ikke krav til flyktninger om inntekt for å få familiegjenforening, slik Eiebakke gir inntrykk av. Stortingets vedtak om å heve underholdskravet fra lønnstrinn 1 til lønnstrinn 8 (182.000 til 199.200) har ingen konsekvens for denne gruppen. Begrunnelsen for et underholdskrav er at personer som ønsker ektefelle eller annen familie til Norge, bør kunne forsørge denne.

Og, siden Eiebakke gjentar det: Utlendingsdirektoratets (UDI) planer om å innkvartere asylsøkere i telt er ikke, og har aldri vært, en del revidert nasjonalbudsjett.

Det pågår et viktig ordskifte i Europa om en felles asylpolitikk. Man påvirker og påvirkes av hverandres politikk og praksis. Det ett land gjør får ofte konsekvens for et annet. Det er derfor vanskelig å ha en mer liberal politikk enn andre europeiske land. Sverige har erfart dette. Samtidig må vi unngå at den gjensidige avhengigheten mellom de europeiske landene fører til en situasjon der det blir viktig å legge standarden lavest mulig.

Europeiske land er bundet av internasjonale forpliktelser som skal gi den enkelte asylsøker og flyktning sikkerhet for å få søknaden sin behandlet i ett av landene. Likevel vet vi at en god del forflytter seg innen Europa og søker asyl i flere land. Dette er et misbruk av asylinstituttet som jeg ikke ønsker å oppmuntre.

Mange kvitter seg med id-papirene sine før de søker asyl. Dette gjør det vanskelig for myndighetene å vite om vedkommende er den han eller hun utgir seg for, og saksbehandlingstiden blir unødig lang. Erfaringsmessig har mange id-papirer i det de reiser inn i Norge. Grensenære kontroller er et tiltak som kan bidra til å gjøre det enklere å fastslå identiteten til de som søker beskyttelse hos oss, og dermed korte ned ventetiden for den enkelte.

Jeg vil gjerne debattere de forslagene regjeringen har fremmet i revidert nasjonalbudsjett. Men det må skje på et riktig faktagrunnlag. Det bidrar dessverre ikke Juss-Buss til denne gangen.