Feil på feil i Dagbladet

Min bok er en personlig fortelling om mitt etiske engasjement, uttrykt over mange år i bøker, artikler og politisk aktivitet.

Prisvinner: Nina Karin Monsen mener Dagbladets anmeldelse av boken «Inn i virkeligheten» er full av feil. Her er forfatteren under en mottakelse før utdelingen av Fritt Ords pris, som hun fikk i 2009. Foto: Hans Arne Vedlog
Prisvinner: Nina Karin Monsen mener Dagbladets anmeldelse av boken «Inn i virkeligheten» er full av feil. Her er forfatteren under en mottakelse før utdelingen av Fritt Ords pris, som hun fikk i 2009. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Les anmeldelsen til Jon Rognlien: «Et skrift som gjør intoleransen til en dyd».


Bok:
Jon Rognlien maltrakterte boken min «Inn i virkeligheten» i Dagbladet 26. oktober. Han hevdet merkelig nok at jeg har problemer med jøder. «Jeg så teaterstykket om henne (Anne Frank) på Den Nasjonale Scene, jeg skrev om henne i dagboken min. ... Jeg syntes ... ikke ... det var bra at man offentliggjorde en avdød pikes dagbok, den skulle etter min oppfatning være hemmelig. Jeg tenkte at det ville vært forferdelig om min dagbok ble offentliggjort. ... det skulle utvises respekt», skriver jeg. Anne Franks dagbok leste jeg 19. januar 1957, 13 år og fem måneder gammel. Jeg så teaterstykket noen dager seinere. Jeg har alltid vært sterkt opptatt av jødenes skjebne.

Rognlien etterlyser med et «Å?» belegg for at kristne og katolikker satt i konsentrasjonsleire. Han får lese historien. For meg var det en tankevekker da jeg i 1972 sammen med en feministgruppe var på besøk i Ravensbrück: «Jeg observerte at det ikke på noen av de mange plakatene ble nevnt at også jøder og sigøynere ble myrdet der. Bare kommunistiske kvinner ble nevnt, alle tapre og modige».

Rognlien skriver at han sjelden har lest et tristere morsportrett. Har han ikke lest Amalie Skrams Hellemyrsfolket? Det finnes en lang, lang rekke med negative mødre som er godt beskrevet i skjønnlitteraturen, ikke minst av gamle feminister. Jeg lager bare en kort skisse av en mor som formidler vantro til sine barn. Rognlien vil at forfattere skal beskytte foreldre. Underlige signaler han sender ut til lidende barn og unge.

Han anklager meg for ikke å ha tatt et oppgjør med meg selv. På side 137-140 skriver jeg om abortdebatten, blant annet:

«Jeg har bladd i mine gamle artikler, og liker ikke det jeg leser. Argumentasjonen holder ikke. Problemet ligger i premissene. Jeg behandler ikke kvinner som særegne, virkelige personer, som mennesker med en vilje, med en hensikt og en evne til å velge, som vesener i en hverdagslig virkelighet, men som gisselofre».

Rognlien påstår videre at jeg har engasjert meg mot bioteknologisk forskning. Overhodet ikke. Jeg har angrepet politikere, helsepersonell, kunder og produsenter som har gjort barn til en vare. Rognlien liker ikke at jeg mener at troende skal være anførere i troen. Det skal selvsagt troende være. Det er bare de som har kompetanse. Kristne er uenige nok, mangfoldet er ivaretatt.

Min bok er en personlig fortelling om mitt etiske engasjement, uttrykt over mange år i bøker, artikler og politisk aktivitet. Jeg skriver om mitt sterke personlige savn av det levende kristne fellesskap. Jeg håper at mange kristne tar denne kritikken til seg. De må slutte å leve i sin private periferi, og komme seg inn i sentrum. De må lære seg personalisme. Politikere tar sin ideologi med seg overalt, nå har vi den midt i seksuallivet. De har sørget for at det er norsk lov å ta far fra barn. Jesus ba bare noen om å vende det andre kinnet til. Andre ba han om å forlate sine foreldre og følge ham.

Det bipolare som Rognlien finner i min bok, stammer nok fra hans eget sinn.