Feilet igjen

Regjeringen skjønte ikke at de strøk til eksamen, og har skapt ny flodbølge for seg selv.

ETTER AT evalueringsutvalget for flodbølgekatastrofen i Sør-Asia fremla sin rapport den 20. april, ble vi vitne til en regjering uten virkelighetsforståelse. Vi fikk bekreftet at de ikke i tide forsto alvoret og omfanget etter den naturskapte katastrofen som tsunamien var. Samtidig så vi hvordan regjeringens fremste representanter selv utløste en ny flodbølge da de ikke var forberedt på konsekvensene av rapporten fra evalueringsutvalget. Regjeringen viste med sin opptreden det som er en klassiker i all krisehåndtering: Det er ikke nødvendigvis krisen i seg selv som rammer hardest i forhold til tillit og omdømme, men hvordan krisen håndteres og kommuniseres. Det handler om lederskap, ansvarlighet, riktig fokus og ikke minst om evnen til å kommunisere på en måte som viser oversikt, handlekraft og empati.

At regjeringen må tåle til dels flengende kritikk fra evalueringsutvalget for slett krisehåndtering på de fleste avgjørende punkter, kom ikke som noen overraskelse. Det var trist å være vitne til den handlingslammelse som ble fremvist i full offentlighet de første dagene etter tsunamiens brutale herjinger. Det som særlig forbauser i ettertid er mangelen på evne til å erkjenne og lære.

AT STATSMINISTEREN og utenriksministeren ikke var i stand til å håndtere den situasjonen de havnet i da de ble konfrontert med evalueringsutvalgets konklusjoner, resulterte i en ny krise. En krise for landets øverste ledelse fordi de ikke var forberedt på den flodbølgen de selv skapte. Den de satte i bevegelse fordi de ikke forsto alvoret i rapporten og de forventninger som opinionen hadde.

Evalueringsutvalgets rapport er grundig og imponerende klar på viktige punkter, og utvalget fortjener honnør for å ha levert med kvalitet. Rapporten er regjeringens karakterbok, og sensorene gir stryk på viktige områder. Konfrontert med en så brutal dom, skulle en tro at to av landets mest erfarne politiske ledere forsto hva som burde gjøres. De burde ha bøyet hodet og vist ydmykhet. De burde ha vist ansvarlighet ved å bidra til oppklaring og ikke bortforklaring.

Det var nærmest pinlig å høre dem si at det ikke var mulig for dem å forutse at tsunamien skulle komme. Det har aldri vært et tema, og ingen har vel vært i nærheten av å tenke tanken om at den norske regjering burde ha sett flodbølgen før noen andre så den. Nei, det utvalgets kritikk handler om er håndteringen av den katastrofen som oppsto som følge av flodbølgen. Den kritikken burde både statsministeren og utenriksministeren ha tatt innover seg. Det burde de ha vist i ord og handling, fremfor å opptre på en måte som skapte en ny krise.

DET VAR NÆRMEST uverdig og lite statsmannsaktig at statsministeren og utenriksministeren ikke uoppfordret og uten forbehold sa unnskyld for at de ikke strakk til da det gjaldt som mest. Unnskyldningen var nødvendig i forhold til den ekstra belastning de pårørende ble påført som følge av at norske myndigheter sviktet på viktige punkter i en kritisk tid. Men slik unnskyldningen kom fra utenriksministeren, mister den litt av sin effekt. Den kom ikke uoppfordret, men etter at en journalist nærmest måtte «hale» den ut av statsråden. Bedre var det ikke med statsministeren som måtte tenke seg om i ett døgn før han fant det riktig å be om unnskyldning.

Den botsgang Bondevik og Petersen har gått og de reaksjoner de er blitt møtt med, er i seg selv en bekreftelse på at de har feilet. Den måten de håndterte flodbølgekatastrofen på, vil hefte ved dem som politiske ledere. Vurderingene av dem vil også bli preget av at de viste så dårlig skjønn da rapporten forelå. De trodde det var viktig å vise seg «sterke», men det de viste ble av mange oppfattet som bortforklaringer og arroganse. Styrke og lederskap hadde de vist med ydmykhet, ansvarlighet og medfølelse.

FOR ENHVER som er opptatt av krisehåndtering og kommunikasjon ligger det mye læring i det som har skjedd fra den 26. desember og frem til i dag. En viktig lærdom er respekten for den kompleksitet som ligger i å varsle, mobilisere og håndtere en katastrofe. Nettopp fordi dette er krevende, er det så avgjørende at man har et robust og velutprøvet planverk for kriseberedskap. I tillegg er det avgjørende at organisasjonen tilføres kompetanse på beredskapsledelse og krisekommunikasjon.

For å utvikle og dyktiggjøre de som har beredskapsansvar, er det viktig med jevnlige øvelser for å lære og kvalitetssikring av planverket. Her kan man variere med mindre «skrivebordsøvelser» for en begrenset gruppe til storskalaøvelser der flere berørte instanser håndterer et krisescenario i fellesskap etter hvert som det utvikler seg. Slik trener flere norske bedrifter og offentlige etater jevnlig for å stå best mulig forberedt til den dagen man håper aldri vil komme, men som kan inntreffe i morgen.

UTENRIKSDEPARTEMENTET er kjent for en lukket kultur, og etter hvert er det også kommet for en dag at det har hatt mangel på ledelse. Det har tilsynelatende vært en sjef som har bestemt, men ingen ledelse som har involvert og inkludert. Slikt blir det usikkerhet og ukultur av. Departementets ledelse har også avslørt sin egen arroganse og udyktighet ved å ignorere pålegg gitt i en kongelig resolusjon av 3. november 2000. Den fastslår at alle departementer, inklusive utenriksdepartementet, skal utarbeide beredskapsplaner og rapportere om dette en gang i året til justisdepartementet. I henhold til evalueringsutvalget finnes det ikke en slik plan i utenriksdepartementet. I rapporten fra utvalget står det å lese:

«For utvalget ser det ut til at man i UD tror at en varslingsplan er en beredskapsplan», og utvalget slår fast at: «Etter utvalgets oppfatning mangler man i UD grunnleggende forståelse for beredskapsarbeid». Dette og flere andre punkter i utvalgets rapport avdekker både en systemkrise og manglende lederskap. Det er i sum en belastning når krisen rammer, og det gjør at man fort kan tape. En lukket kultur er per definisjon også ekskluderende. Det betyr at den mangler korrektiv. Slike organisasjoner blir ofte seg selv nok, og de definerer sin egen virkelighet. Det betyr også at de ikke har lett for å samarbeide.

ET ANNET VIKTIG tema i utvalgets rapport, er det at utenriksdepartementet burde ha forstått katastrofens omfang og alvor på et tidligere tidspunkt. De burde ha erkjent sin egen utilstrekkelighet og aktivt involvert andre og mer kvalifiserte ressurser mye raskere enn det som ble gjort. Dette kan sjefer ha vanskelig for å forstå, mens ledere nettopp viser lederskap og styrke ved alltid å se etter de beste til å gjøre jobben. Det er å håpe at de ansvarlige virkelig lærer av de feil som er begått. Det er helt nødvendig skal myndighetene klare å framstå med nødvendig profesjonalitet i en ny krisesituasjon.