Feilslått folkeopplysning?

Stadig kommer det nye helsekampanjer. Det siste er helseministerens lansering av en anti-røykekampanje «som ikke skal gi skyldfølelse» - slik det ble annonsert på nyhetene 21. september. Men dagens livsnytende og egenrådige befolkning er kresen i hva den ønsker å ta inn av faderlige råd om hvordan livet bør leves.

Dette gjenspeiles i det faktum at til tross for omfattende helseopplysning gjennom en årrekke, viser statistikken at hver tredje voksne nordmann røyker, at stadig færre mosjonerer og at fettinntaket er foruroligende høyt. Helsekampanjene synes snarere å skape skyldfølelse og protestholdninger, enn å bedre folks helse. Tankevekkende i det hele er at aldri før har det vært så mange informasjonskanaler fram til den enkelte borger, og aldri før har kunnskapen om disse spørsmålene vært så stor.

Fenomenet er på ingen måte særnorsk. I flere vestlige land settes det da også spørsmålstegn ved hvordan myndighetene søker å oppdra sine undersåtter til å bli tilfredse og velfungerende borgere til fellesskapets beste. Ett eksempel kan hentes fra en leder i den danske avisen Information fra 25. mai, der journalisten er nådeløs i sin karakteristikk av den moderne tids «folkeopdragelse» i form av helseopplysningskampanjer. Han viser til den «eplekindede» sunnhetsministeren som med sin pekefinger klart og tydelig forteller at vi bør skamme oss, alle vi dovne, røykende, drikkende og fettspisende borgere. «Det er, som om det politiske system mere og mere kaster sig over symbolhandlinger, jo mindre indflydelse det får på de konkrete problemer i samfundet,» skriver journalisten. Han spør: Hvem eier våre liv og våre kropper? Hvem har retten til å definere det gode liv? Staten eller vi? Kort og godt: Han ber staten holde seg unna. Livets mening og streben etter lykke er en individuell sak, og han vil ha seg frabedt at skattepenger benyttes til å finansiere propaganda for en livsform som man selv ikke har valgt.

Hvorfor når så ikke de mange arbeidsomme og idealistiske helseopplyserne fram? Mangler de tilstrekkelig kunnskap og innsikt til å kunne «lese» samfunnet, forstår de ikke kompleksiteten i alt som påvirker vår helse? Er målet med arbeidet for uklart, f.eks. i forhold til da de store epidemiene truet? Ja, benyttes det kort og godt feil metoder og virkemidler, eller er selve ideen for problematisk i dagens samfunn?

Det har ikke alltid vært slik. Vi har faktisk hatt tider der helseopplysere og helsekampanjer har hatt stor gjennomslagskraft, der de så å si lyktes i å endre befolkningens livsform og levesett. I så måte kan det være interessant å vende blikket tilbake i tid, til mellomkrigstiden, og datidens «hygieneprosjekt» - her uten å gå inn på «prosjektets» etiske og moralske sider. Hva slags samfunn var det den tids helseopplysere - kall dem gjerne «kultiveringsagenter» - forholdt seg til, hva var deres budskap, metoder og virkemidler? Vel kjent er 1920- og 30-årenes mange økonomiske kriser, store arbeidsledighet og fattigdomsproblemer. Vel kjent er også tuberkulosens og andre epidemiske sykdommers herjinger og mangelen på effektive behandlingsmetoder. Likevel skjedde det noe i denne tiden. I løpet av en tiårsperiode - fra midten av 1920-tallet til midt på 30-tallet - sank spedbarns- og tuberkulosedødeligheten drastisk, mens de epidemiske sykdommene ble stadig sjeldnere. Datidens helseopplysere var selv ikke i tvil om at denne positive utviklingen først og fremst skyldtes innsatsen innen det forebyggende helsearbeidet. Det var ingen tvil om hygienens resultater, de var «iøinefallende, omfattende og storslagne», som de uttrykte det. I ettertid synes det som om de langt på vei hadde rett.

Budskapet om hygienens nødvendighet og fortreffelighet vant gjenklang i befolkningen og gikk nærmest som en vekkelse over landet i denne perioden. Hygienens talskvinner og -menn imponerte både ved sin arbeidsinnsats og store antall. De arbeidet gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulosen, Røde Kors med flere. I 1935 hadde de to førstnevnte foreningene 260000 medlemmer fordelt på nærmere 2000 lokallag. Gjennom tale og ikke minst handling nådde de fram til hver krok av landet.

Budskapet handlet om ernæring, personlig hygiene, estetisk hygiene (manerer ved bordet etc.), boforhold, mentalhygiene, rasehygiene og fysisk fostring. Poenget var blant annet å styrke motstandskraften og derved hindre at infeksjon fikk utvikle seg til manifest sykdom. Det var i første rekke gjennom skolen man kunne nå befolkningen - elever på alle klassetrinn, den toneangivende lærerstanden og foreldrene. Virkemidlene var skolemåltider, skolebarnsundersøkelser, gymnastikkundervisning osv. De offentlige legene - særlig distriktslegene og stadslegene - ble utpekt til å lede arbeidet. Det ble stilt spesielle krav til dem. Sentrale aktører innen profesjonen arbeidet iherdig for at kollegene måtte få en ny forståelse for de oppgavene de var satt til å forvalte. Som en overbygning over det naturvitenskapelige og «lægevidenskapelige» grunnlag for legenes «hygieniske resonnementer», måtte de skaffe seg «den sociale forståelse». For hygienen bygget slett ikke først og fremst på anatomi, men på fysiologi, patologi og sosial forståelse, ble det hevdet.

Et annet «virkemiddel» i hygienearbeidet var alliansen mellom legene og kvinneorganisasjonene. Selve idégrunnlaget i arbeidet var basert på tradisjonelle kvinneverdier - på ivaretakelsen og omsorgen for liv. Bedret renslighet, ernæring og fysisk forstring hadde så å si umiddelbar effekt på barnas fysiske og mentale helse. Sett fra legenes side lå det i kvinneorganisasjonene en enestående mulighet for en lokal forankring og legitimering av dette omfattende prosjektet. Slik ble de lokale helselagene det folkelige uttrykk for den vitenskapelig funderte hygienen.

Enda en forutsetning for hygienearbeidets gjennomslagskraft lå i den alliansen som ble inngått mellom politikere - sentralt og lokalt, først og fremst på venstresiden - og legestanden. Utgangspunktet ble dels formulert forskjellig av politikere som i første rekke ville arbeide for å bedre arbeiderklassens sosiale og materielle kår, og av leger som arbeidet for en «forbedring av befolkningskvaliteten». Men i synet på metoder og virkemidler var de samstemte. Belønningen for alle parter lå i de raske og synlige resultatene, noe som igjen ansporet til nye innsats og større anstrengelser.

Mellomkrigstidens hygieneprosjekt bygget på andre forutsetninger enn dagens. De økonomiske, kulturelle, sosiale og helsemessige betingelsene var vesensforskjellige fra dem vi finner i dag. Derfor måtte også metoder og virkemidler være annerledes. Likevel kan vi spørre om våre helseopplysere kan trekke lærdom fra dette arbeidet? Et par viktige poeng bør nevnes: Det gjelder for det første behovet for å tilegne seg «den sosiale forståelse», innbefattet den kulturelle forståelse for hvordan samfunnet og menneskesinnet fungerer. For det andre handler det om nødvendigheten av å skaffe seg bred lokal forankring av prosjektene. Den store hæren av frivillige kvinnelige helsearbeidere i helselagene er stort sett borte, dermed også bredden og entusiasmen i hygienearbeidet. Dagens lokalpolitikere er lite opptatt av helseopplysning, mens de offentlige legene (kommunelegene) har en langt svakere posisjon enn de tidligere distriktslegene. Men kan man bruke andre virkemidler?

Samfunnet er mer komplekst i dag. Desto mer er det påkrevet med tverrfaglig ekspertise så vel i planleggingen som i gjennomføringen av nye helsekampanjer, og desto større krav stilles det til hvordan budskapet formidles. Kanskje vil man komme fram til at man må gå nye veier, benytte nye metoder og nye virkemidler, og kanskje til og med erkjenne at noen typer kampanjer rett og slett bør skrinlegges fordi de aldri vil finne grobunn i befolkningen - og slett ikke i særlig utsatte grupper. «Hygiene can only be successful if the population responds to it,» skrev den amerikanske medisinhistorikeren Henry Sigerist i 1933. Utfordringen for dagens helseopplysere er å vinne respons i befolkningen - unektelig en vanskelig oppgave.