Feilslått klimapolitikk

Nye gasskraftverk bør selv bære kostnadene ved sine utslipp

STATSMINISTER STOLTENBERG har sammenlignet satsningen på CO2-fri gasskraft på Mongstad med det amerikanske månelandingsprogrammet, som ledet til Apollo 11\'s månelanding i Stillhetens hav for over 30 år siden. Spørsmålet er om satsningen heller vil ligne på månekrasjet som den russiske Luna 2 foretok 10 år tidligere? For det første kan det lett bli et eksempel på feilslått statlig næringspolitikk. For det andre bryter satsningen med det etablerte forurenser betaler -prinsippet.

FÆRRE OG FÆRRE tviler på at klimaproblemet er reelt. I den nylig publiserte Stern-rapporten anslås det at kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimautslippene kan dreie seg om så mye som 20% av verdens bruttonasjonalprodukt. Det ville i så fall bety den verste økonomiske krisen i moderne tid. Håpet ligger i at kostnadene ved å begrense utslippene kan være langt lavere, noe Stern-rapporten også hevder. Utfordringen blir å iverksette de rette tiltak og virkemidler som kan få både Norge og resten av verden inn på et mer klimavennlig spor. Det er en tøff oppgave.

Mesteparten av de farlige utslippene skyldes måten vi i dag skaffer oss energi på. Når vi brenner fossile brensler som kull, olje eller gass, f.eks. for å lage elektrisitet, dannes gassen CO2 som er den viktigste drivhusgassen. Klimapolitikken bør derfor ha som mål å gjøre noe med dette. Det kan enten dreie seg om å erstatte fossile brensler med fornybar energi, spare på bruken av energi, eller som på Mongstad (en gang i fremtiden) fange inn CO2-gassen slik at den ikke kommer ut i atmosfæren.

DE FLESTE EKSPERTER mener at CO2-fangst eller rensing fra bl.a. kraftverk vil ha en svært viktig rolle å spille i den fremtidige klimapolitikken, også globalt. Det er kanskje derfor statsministeren kom med sine bevingede ord om satsningen på Mongstad. Håpet er at det vil lede til teknologiutvikling og eksport av ny norsk teknologi, i tillegg til å redusere norske CO2-utslipp. I en nylig utkommet studie ved Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå har vi studert nettopp dette.

For det første finner vi at politikken bør innrettes slik at den gir mest mulig konkurranse mellom ulike teknologileverandører. Da vil prisen på renseutstyr presses nedover, og kostnaden ved å rense CO2 vil falle. Slik Mongstad-satsningen er lagt opp, vil dette neppe skje. Rensing av CO2 kan skje på mange måter, og ingen vet hvilken teknologi som vil vinne i fremtiden. Likevel har regjeringen bundet seg til å velge en bestemt type teknologi på Mongstad. Siden gasskraftverket skal bygges først, og renseanlegget noen år etterpå, er det bare ett alternativ som er mulig, nemlig såkalt «end-of-pipe» rensing av røykgassene. Dette er for øvrig den teknologien som levnes minst fremtidsutsikter i de fleste vitenskaplige rapporter vi har tilgang til.

Studien tyder også på at Norge kan tjene på å sette tøffe klimamål. Ikke bare vil det øke konkurransen mellom teknologibedriftene, men det vil gi riktigere signaler til investorer. Nye gasskraftverk bør selv bære kostnadene ved sine utslipp og ved eventuell rensing. I tilfellet med Mongstad kunne dette ha vært løst ved at Statoil måtte betale CO2-avgift på alle utslipp fra dag én, eller måtte kjøpe utslippskvoter for alle sine utslipp. Videre burde det være opp til Statoil om de vil investere i renseanlegg eller ikke, gitt prisen på CO2-utslipp.

MED DAGENS NORSKE klimapolitikk slipper nye gasskraftverk langt billigere unna - de må kun betale for fem prosent av sine utslipp hvis dagens politikk videreføres. Dette gjelder både Mongstad, Kårstø og andre nye kraftverk som måtte komme. Det norske kvotesystemet for CO2-utslipp er nemlig utformet slik at staten dekker 95 prosent av kostnadene gjennom storstilt utdeling av gratis utslippskvoter til selskapene. Som om ikke dette skulle være nok, har staten lovet Statoil å dekke 100 prosent av merutgiftene til CO2-fangsanlegget på Mongstad, dvs. det som overstiger kostnadene til kvotekjøp.

Dermed brytes det etablerte prinsippet om at forurenser betaler, og store summer med offentlige midler går til å subsidiere produksjon av strøm istedenfor å bli brukt til å utvikle fremtidens energiteknologier. Staten bør begrense seg til å støtte forskning og utvikling av teknologier for CO2-fangst, inkludert demonstrasjonsprosjekter. I vår studie viser vi at støtte til forskning og utvikling vil kunne gi rimeligere CO2-rensing i fremtiden. Det vil også kunne gi norske teknologibedrifter et visst konkurransefortrinn i fremtidige internasjonale markeder. Men støtte til forskning og utvikling er noe helt annet enn støtte til bygging av renseanlegg i full skala! Mens det første vil kunne gi norske teknologibedrifter et forsprang i arbeidet med å finne frem til den beste måten å rense CO2 på, kan det andre like mye bli en gave til utenlandske teknologibedrifter.

HVORFOR ER forurenser betaler et godt prinsipp? Hele vår markedsøkonomi bygger på at verdien av godene som blir produsert skal være minst like stor som kostnaden ved å produsere dem. Bedrifter som planlegger å selge produkter hvor kostnadene er høyere enn salgsverdien får enten aldri startet opp eller går raskt konkurs. Utslipp av CO2 påfører samfunnet en kostnad gjennom global oppvarming, og via Kyoto-avtalen står Norge overfor en internasjonal pris på CO2-utslipp. Størsteparten av denne kostnaden slipper altså nye gasskraftverk å betale. Dermed kan investorer lokkes til å putte penger i prosjekter som aldri burde vært realisert.

På litt lenger sikt kan dagens politikk føre til at vi får en lite klimavennlig og fremtidsrettet sammensetning av industri i Norge. Det er ikke sånn vi løser klimaproblemet! Tiltak for å begrense CO2-utslippene er ikke gratis. Hadde de vært det, ville antakelig fremskrittene i de akkurat avsluttede klimaforhandlingen i Nairobi vært langt større. For å løse klimaproblemet må derfor balansen mellom tiltakene være slik at den samlede prisen blir lavest mulig. Eller med andre ord, vi må få størst mulig utslippsreduksjon per krone. Det får vi bla. ved å sørge for at norsk industri allerede nå begynner å tilpasse seg fremtidens klimakrav.

REGJERINGEN JOBBER for tiden med å revidere det norske kvotesystemet, og vi kan håpe at klimapolitikken endres i retning av at forurenser betaler . Det vil innebære at det blir dyrere å produsere elektrisitet i Norge. Vi må rett og slett innse at det er kostbart å produsere strøm, enten vi bor i Norge eller andre land. Av en eller annen merkelig grunn har politikerne bundet seg til at strømprisen ikke kan stige, selv om det er nettopp det som skal til for å gjøre ny, alternativ energi lønnsomt. Myndighetene velger å bruke offentlige midler på å subsidiere strømproduksjon; midler som i stedet kunne vært brukt på offentlig velferd eller på forskning og utvikling.