Feiltolket ungdomsopprør

Opptøyene har lite å gjøre med raseriet i et muslimsk miljø. Det vi er vitner til, er opprøret til en liten del av en vestlig kulturell underklasse, som strekker seg fra Paris og London til Los Angeles og enda lenger.

OPPTØYENE i Paris og andre franske byer har ført til en rekke kommentarer og forklaringer, men de fleste har vært irrelevante. Mange hevder at volden er religiøst motivert og ser den som et uunngåelig resultat av ukontrollert innvandring fra muslimske land. Andre mener at opprørernes voldshandlinger må betraktes som ren hevn fordi de blir frakjent sin kulturelle arv eller nektes en rimelig sjanse til å ta del i det franske samfunnet. I virkeligheten er det ikke noe spesielt muslimsk, heller ikke fransk, ved denne volden. Det vi er vitner til, er opprøret til en liten del av en vestlig kulturell underklasse, som strekker seg fra Paris og London til Los Angeles og enda lenger.

FOR Å FORSTÅ bakgrunnen for det som skjer, må vi se nærmere på to ubestridte fakta. For det første er dette et mannsdominert ungdomsopprør. Opprørerne er stort sett mellom 12 og 25 år, og omtrent halvparten av de arresterte, er under 18 år. De voksne holder seg unna de voldelige demonstrasjonene. De er faktisk opprørets første ofre - når alt kommer til alt er det deres biler som blir satt i brann - og de vil ha sikkerheten og de sosiale tjenestene tilbake.Men også eldre innbyggere reagerer på det de oppfatter som politiets unødige maktbruk og brutalitet overfor opprørerne. De er lei av den samme, gamle leksa fra politikere og andre som lirer av seg løfter de vet snart går i glemmeboka. De voksne beboerne føler seg også krenket av medienes negative omtale av deres eget nærmiljø. For det andre er opptøyene av begrenset omfang, både geografisk og sosialt, og alle har hittil funnet sted innenfor et hundretalls forsteder, eller for å være mer nøyaktig, i lutfattige boligstrøk, såkalte «cités», «quartiers» og «banlieues».

DET HAR LENGE hersket en sterk følelse av geografisk tilhørighet blant unge mennesker i disse områdene, og mange har begynt å slå seg sammen i løst sammensatte gjenger. Typisk for disse ungdomsgjengene, ofte innblandet i småkriminalitet, er at de ikke liker å ferdes utenfor sine egne territorier. De forsøker også å holde fremmede unna - det være seg rivaliserende gjenger, politifolk, brannmannskaper eller journalister. Nå er det for det meste bygninger og biler i nærheten av hjemstedet disse gjengene setter fyr på, og de virker lite interessert i å spre opptøyene til mer fasjonable strøk. De gir uttrykk for et sinne som er blitt utløst av arbeidsløshet og rasisme. Lærdommen vi kan trekke av dette, er at mens opptøyene har startet i områder der det stort sett bor innvandrere med islamsk bakgrunn, så har de lite å gjøre med raseriet i et muslimsk miljø.

FRANKRIKE HAR en stor muslimsk befolkning som i dag bor utenfor disse områdene - mange flytter derfra så fort de får råd til å bosette seg andre steder. Disse muslimene identifiserer seg overhodet ikke med opprørerne. Selv innenfor de urolige områdene betyr den lokale identiteten mer enn tilhørigheten til et større etnisk eller religiøst miljø. De fleste opprørerne er andregenerasjons innvandrere. De har fransk statsborgerskap og ser seg selv mer som en del av en moderne vestlig og urban subkultur enn som innvandrerungdom med en form for arabisk eller afrikansk kulturarv. Bare se på pressebildene: De unge franskmennene har på seg samme slags hettegensere, hører på den samme musikken og bruker gatespråk på samme måte som sine likemenn i Los Angeles eller Washington. Det er ingen tilfeldighet at de afroamerikanske rollefigurene i en Hollywood-film som er dubbet til fransk, vanligvis snakker med en aksent som kan høres i parisforstedene. Ingen bør være overrasket når regjeringens forsøk på å finne de «lokale lederne» ikke har gitt nevneverdige resultater. Forklaringen på at det ikke er noen lokale ledere i disse områdene, er enkel: Det fins ikke noe levende lokalmiljø å være leder for. Den tradisjonelle foreldrekontrollen er borte, og i spissen for mange muslimske familier står aleneforeldre. De eldre, imamene og sosialarbeiderne har mistet kontrollen. I nærmiljøet er det paradoksalt nok ofte de unge selv som fastsetter de sosiale spillereglene, basert på et maskulint og aggressivt reaksjonsmønster, gatas justis og lokalt forsvar.

DET KAN TENKES at amerikanere og USA-kritikere i Europa ser dagens opptøyer som en parallell til raseopptøyene i Harlem og Watts på 1960-tallet, da svart separatisme utløste gateopptøyer og vold. Men de franske ungdommene slåss ikke for å bli anerkjent som en etnisk eller religiøs minoritet. De ønsker å bli akseptert som fullverdige medlemmer av det franske samfunnet.Disse unge menneskene hadde en gang tro på den franske modellen som innebærer individuell integrering gjennom statsborgerskap, men føler seg snytt fordi de er blitt sosialt og økonomisk utestengt fra samfunnet. Det er årsaken til at de går løs på institusjoner de oppfatter som redskaper i gjennomføringen av feilslåtte sosiale utjevningstiltak: skoler, sosialkontorer og gymnas. (Opplegget innebærer at svake elever kan gå videre med strykkarakterer for at de ikke skal føle seg som skoletapere. I stedet går de ut med dårlige kvalifikasjoner og blir tapere på arbeidsmarkedet, red.anm.) Skuffelse fører til nihilisme. For mange er det å slåss mot politiet blitt en slags lek og et ritual som markerer overgangen til en ny fase. I motsetning til det mange liberalere ser ut til å tro, er ikke løsningen å legge større vekt på kulturelt mangfold eller å møte andre kulturer i Frankrike med mer respekt: Den sinte unge befolkningen består av enkeltindivider som har løsrevet seg fra disse kulturelle miljøene og står utenfor fellesskapet. Det er ingenting som knytter Palestina og Irak til ungdomsopptøyene.Selv om de aktuelle forstedene har vært rekrutteringsområde for hellige krigere (jihadister), er det påfallende hvordan fundamentalistene glimrer med sitt fravær i forbindelse med det voldelige opprøret. Ytterliggående muslimer følger ikke ungdommens agenda - med blant annet narkotikahandel, nattklubber og fester på programmet - og de unge motsetter seg enhver form for ledelse.

SÅ HVA KAN GJØRES? Politikerne har kommet med tilbud om det forutsigbare: portforbud, meningsløst pjatt om respekt og vage løfter om økonomisk støtte. Men nedtellingen til presidentvalget i Frankrike i 2007 har allerede begynt, så ethvert håp om nytenkning og langsiktige løsninger virker fåfengt.Til syvende og sist står vi her overfor problemer som oppstår i alle samfunn der urettferdigheter og kulturelle forskjeller kommer i konflikt med høye idealer. Amerikanerne bør på sin side ikke glede seg over Frankrikes smerte og fortvilelse: Problemet med å integrere en sint underklasse er det samme over hele den vestlige verden. © New York Times, norsk enerett Dagbladet Oversatt av Marit Jahreie