Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Feirer Fellini

Det er ti år siden Federico Fellini døde, og filmbyen Cannes er klar for fest. Den slår neppe nachspielet etter visningen av «La dolce vita» i 1960.

I kveld rulles den røde løperen ut i Cannes. Klar for nye filmstjerner for 56. gang, men også til ære for en av filmhistoriens aller største regissører, Federico Fellini. I løpet av karrieren som regissør deltok han med 13 filmer under festivalen i Cannes. Den første allerede i 1946 (som manusforfatter for Roberto Rosselini), og den siste i 1990, bare tre år før han døde. Høydepunktet i Cannes-karrieren, «La dolce vita», fikk han Gullpalmen for.

Filmen om borgerskapets dekadente kjellerfester i Roma hadde alt, kunstnerisk kvalitet og skandaler, og ble samtidig en kassasuksess over hele verden.

Filmfestivalen i Cannes hedrer Fellini under hele årets festival, med utstillinger og foredrag.

I 1960 DEKKET NOEN FÅ HUNDRE

journalister festivalen. De siste åra har rundt 4000 mediefolk kjempet om å få komme så tett innpå stjernene som mulig, noe som like gjerne kan vise seg å være helt umulig. Hundrevis av agenter kan være til hinder, tålmodighet og køståing i timevis premieres ofte med et lusent glimt av en taus stjerne. Paparazziene, de innpåslitne pressefotografene som har fått sitt navn fra den hyperaktive fotografen Signor Paparazzo i «La dolce vita», gjør hva som helst for å få noe eksklusivt.

Stjernene var nok mer tilgjengelige i 1960. I alle fall lyktes det Dagbladets Arne Hestenes å komme seg på nachspiel etter visningen av filmen natt til 11. mai 1960.

HAN VAR FULL

av forventninger til filmen - i likhet med resten av filmverdenen. Men den skuffet. Filmen var minst en time for lang: «Cannes ser de råeste nachspiel som noen gang er vist på film - den mye omtalte {lsquo}La dolce vita' likevel ingen bombe, bare kinaputt.»

Likevel var det ikke til å komme unna at filmen hadde gjort inntrykk. Den brøt tvert med det meste av datidas moral og etikette:

«Selv skandinaver som har vært vant til muntre nachspiel, vil trekke seg tilbake i gru for disse orgier av aristokratiske kjellerfester langt opp i første og annen etasje. Her er et samrøre av homoseksualitet, av forslag til erotiske eksesser som savner sitt sidestykke i filmhistorien. Og Nadja Gray lager en strip som vil få deltakerne på hjemme-alene-fester på Ullern til å rødme av forferdelse,» skrev Hestenes.

Han mente at skulle denne filmen vises i Norge, måtte den klippes så kraftig av filmsensuren at den trengte «hjelp fra samtlige medlemmer av Oslo Frisørlaug».

SÅ DRO HESTENES

rett på et virkelig nachspiel, og der skulle han få mer:

«Så gjenstår det bare å si at filmen - som sluttet klokka halv to i natt - ble etterfulgt av et party i en privat villa utenfor Cannes, og at rammen var en romersk natt. Og sannelig fikk orgiene dimensjoner som nesten kom opp mot dem i filmen. Over 500 gjester var til stede. Yndlingsbeskjeftigelsen var å fiske vinflasker opp med stang og snøre fra bunnen av en overbelyst swimming pool. En rekke skjønne mer eller mindre unge kvinner ble av iherdige fotografer dyttet ut i bassenget iført Dior-kreasjoner til 12000 kroner.»

Rett fra nattas fest gikk Hestenes hjem på hotellet og rapporterte til neste dags avis, som den gangen ble trykt på morgenkvisten. Han fortsetter:

«Menn i hvite smokingjakker stupte omtumlet uti for å redde dem. Enkelte fotografer var drukningsdøden nær med sine apparater på strak arm i været mens de selv i lakksko gurglet i febrilsk ryggsvømming. Og så nattens sensasjon: Den nydelige piken som i det flombelyste basseng avførte seg absolutt alle sine klær og laget et undervanns-strip-tease som det aldri har vært vist maken til, før hun splitter naken ble trukket på land og innsvøpt i frottélakener og båret vekk fra den jublende menneskehorde. I det hele tatt, party'ene her nede har vært noe for seg selv.»

NOEN ÅR FØR FELLINI DØDE

begynte dokumentarfilmskaperen Damian Pettigrew et møysommelig arbeid med å lage en film om Federico Fellini. Han fikk til det som ingen andre hadde klart, nemlig å få Fellini til å fortelle om seg selv i timevis - på film. Til sammen ti timer med opptak ble til dokumentaren «Fellini: Jeg er den fødte løgner», som ble ferdigstilt i 2001. Fellini forteller om alle sider ved sitt liv - som ikke på noen måte lar seg skille fra filmene hans. Hestenes ble sjokkert av dekadansen i «La dolce vita», men den var en grunnleggende del av Fellinis personlighet. Om sin fascinasjon for outrerte kunstnere fortalte han:

- Allerede som liten hadde jeg en draging mot visse personer: kunstnere. Fascinert av at de ikke gikk til frisøren, at de hadde langt hår. At de sjelden vasket seg og hadde sørgerender under neglene. At de hadde klær i grelle farger, at de ofte gikk arm i arm med vakre kvinner. At de spiste når de ville og laget mat i sine atelier. Jeg beundret dem fordi de var slarver og bohemer.

FELLINI VISSTE IKKE AT HAN

ville blir regissør, men hevdet at alt var bestemt på forhånd.

- Jeg har ikke hatt noen vilje som har styrt meg i noen retning. Ting har kommet til meg som forutbestemt. Så også med filmene. Jeg valgte ikke å gjøre den ene eller den andre. Jeg så meg selv som et tog, og filmene var stasjoner som allerede fantes eller var planlagt og nesten sto klare.

Fellini snakker om opplevelsen av å bli gammel:

- Når man blir eldre, blir tanken på døden mer og mer nærværende. Men heldigvis er jeg utrustet med en spesiell form for psyke som gjør at alt - sorg, frykt, redsel, skyld og plikter - forvandles til et stoff for mine fortellinger. Det er den kynismen som det kreative mennesket lykkeligvis eier: Han tror han har kommet til verden bare for å skildre den for andre. Jeg merker ikke at tida går. Det kjennes fortsatt som om jeg står på en scene og alt er forberedt rundt meg: innredningsdetaljer, bilder, personer, følelser og farger. Og slik har det alltid vært.

- Helt siden den dagen jeg begynte å leve mitt liv, som for meg var det samme som å lage film, har tida stått stille. Jeg synes alt er en og samme dag.

TIL GULL: Federico Fellini in action, i 1972. I løpet av karrieren deltok han med 13 filmer i Cannes. For høydepunktet, «La dolce vita», fikk han Gullpalmen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media