RIKTIG BRUK AV VILJESTYRKEN? «Et eller annet sted på veien blir det for lite viljestyrke. Jeg syns det vitner om fornuftig prioritering at «ikke putte mat i munnen hele tiden» og «komme seg ut av sofaen for å trene» ryker først», skriver forfatter Guro Sibeko. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
RIKTIG BRUK AV VILJESTYRKEN? «Et eller annet sted på veien blir det for lite viljestyrke. Jeg syns det vitner om fornuftig prioritering at «ikke putte mat i munnen hele tiden» og «komme seg ut av sofaen for å trene» ryker først», skriver forfatter Guro Sibeko. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Feite fattigfolk - tjukke i hue?

Når fattige familier har størst sannsynlighet for å bli feite, snakker helseministeren om holdninger og informasjon. Som om fattigfolk ikke veit bedre, eller som om de blir feite bare for å sprenge budsjettet hans.

Vi lever i et overflodssamfunn. Alle har tilgang på mye, feit, sukkerfylt mat. Kunsten å ikke stappe noe i munnen hvert sekund krever oss alle, fattig som rik, gammel som ung. Gå forbi sjokoladehylla. Og karamellbollene. Og baconpølsene. Og julegodtet på tilbud. Usunn mat koster så lite at det ikke gjør noe stort innhogg i budsjettet. Det er ingenting annet enn viljestyrken som kan stanse deg.

Det er den samme viljestyrken du må bruke av for å få trent. Det er knapt noen som beveger seg av nødvendighet lenger, du skal være skikkelig fattig hvis du ikke har råd til busskort og bor du i distriktene går det jo ikke buss så da må du uansett ha bil. Vi sitter stille på jobben, vi sitter stille hjemme. Det er bare viljestyrken som kan få oss ut av sofaen.

Det er den samme viljestyrken vi bruker til å komme oss på jobb om morgenen. I lavlønnsyrker er kollegene ofte det eneste som gjør dagen levelig, arbeidet er tungt, ensformig og kjedelig og sjefen er … sjef. God sjef eller dårlig sjef, sur eller blid, men like fullt overordna og uten noen forpliktelse til å ta deg med på råd når hun skalter og valter med arbeidsplassen din. Det er ikke gøy å gå på jobb da. Det må viljestyrke til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den samme viljestyrken vi bruker på familiene våre. På å vaske huset - hvis man ikke har råd til vaskehjelp. På å hente-bringe-vaske klær, passe småbarn hvis man ikke har au pair. På å underholde større barn - hvis man ikke har råd til å sende dem på aktiviteter. På å lage middag - hvis man ikke har råd til å ta med seg noe thaimat på vei hjem. På å finne på noe billig og romantisk med ektefellen hvis man ikke har råd til å kjøpe turer til Paris i bursdagsgave. Har du penger, kan du kjøpe familielykke. Hvis ikke må det viljestyrke til.

Den samme viljestyrken som vi bruker til å håndtere systemene rundt oss. Til å forstå de rare brevene fra Nav hvis man ikke har råd til bare å la den utvidede barnetrygden gå når de ikke skjønner sitt eget system. Til å skaffe seg sykemelding når man ikke jobber i en IA-bedrift, til å orke å møte Nav-saksbehandleren når man blir skjøvet ut av jobben fordi man er sjuk fordi man ikke har et unikt verdifullt hode bedriften vil gjøre alt for å beholde. Til å si nei til å kjøpe ny sykkel til barnet som aldri får det de andre får, til å møte ny saksbehandler når man blir innkalt for å arbeide i en bedrift for psykisk utviklingshemmede for å teste restarbeidsevne, til å beholde selvrespekten, til å håndtere de helt uforklarlige muskel og leddsmertene, til å ikke grine når barna er våkne, til å klage når Nav avslår uføretrygd selv om saksbehandleren har sagt at du aldri kommer til å komme i jobb igjen, til å leve med tanken på å være prisgitt saksbehandlere resten av livet, til å prøve å skjønne hvor det ene barnets sinne kommer fra, til å gå i møter fordi hun er så umulig på skolen, på å prøve å skjønne hvorfor det andre barnet ikke lærer å lese, å gå i møter fordi hun nok har lærevansker, på å grue seg for bursdagsselskaper der ditt barns gave ikke når opp og ungen topper det hele med å slå ned bursdagsbarnet under stolleken.

Et eller annet sted på veien blir det for lite viljestyrke. Jeg syns det vitner om fornuftig prioritering at «ikke putte mat i munnen hele tiden» og «komme seg ut av sofaen for å trene» ryker først. Leit på lang sikt, men man kommer gjennom dagen, tross alt.

Følg oss på Twitter

Hvis Jonas virkelig er bekymret for fedme i lavinntektsfamilier er det enkelt å gjøre noe med det. Innfør borgerlønn. Legg ned Nav. Gjenninnfør husmorvikarer. Gi ansatte i lavinntektsyrker større kontroll over sin egen arbeidsdag. Og bruk alle pengene vi sparer på å ruste opp det forebyggende barnevernet.

Det er ingen tvil om at vi har et holdningsproblem, men det er helseministerens holdninger det er noe galt med.

FEIL FOKUS: Det er helseministerens holdninger det er noe galt med, skriver kronikkforfatteren. 



Foto: Krister Sørbø
FEIL FOKUS: Det er helseministerens holdninger det er noe galt med, skriver kronikkforfatteren. Foto: Krister Sørbø Vis mer