Felles innsats

- Mennesker som har vært utsatt for alvorlige overgrep i barndommen, kan vanskelig komme unna alvorlige men, og innsatsen for å nå dem må styrkes.

Vi har den siste tiden vært vitner til en uhyrlig overgrepssak i Østerrike. De fleste av oss reagerer med vantro på en slik historie, og vi vil helst tro at det er en engangsforeteelse, noe som ikke skjer, og aldri kommer til å skje her hos oss.

Dette understrekes blant annet av at saken blir framstilt som et problem for staten Østerrike - «Hva er det med Østerrike» har vært en av overskriftene vi har sett i medieoppslag.

Fra vårt ståsted, ved Avdeling for traumebehandling og interpersonlig terapi ved Modum Bad, har avsløringene fra Østerrike dessverre ikke det samme sensasjonspreget. Vi har i mange år mottatt pasienter med seinvirkninger etter overgrep i barne- og ungdomsalder til behandling. Det innebærer å forholde seg til mennesker som har vært utsatt for svært alvorlige krenkelser og vold, kanskje gjennom mange år, og ofte fra tidlig barndom.

Vi reagerer også med vantro på disse historiene, men vet at de dessverre er sanne. Og vi kan ikke la være å fortsette å rystes over at så mange mennesker stadig blir utsatt for alvorlige seksuelle overgrep her i vårt vesle og velutviklede land.

I forbindelse med medieoppslagene vet vi at mange vil få det vanskelig ved at de lettere gjenopplever minner som de til vanlig klarer å holde unna i hverdagen. Vi hører at mange har kontaktet landets incestsentra. Slike oppslag vil også kunne vekke til live minner som har ligget gjemt i lang tid, og man kan få et gjennombrudd av symptomer som tidligere ikke har vært til stede.

Åpenheten rundt overgrepshistoriene kan også føre til at noen endelig kan tørre å fortelle noen om sine opplevelser, siden samfunnets forferdelse over incestsaken i Østerrike indirekte også forteller dem at de er uten skyld. De er individer som har overlevd alvorlige krenkelser.

Mennesker som har vært utsatt for alvorlige overgrep i barndommen, kan vanskelig komme unna det uten alvorlige men. Dette gjelder spesielt når overgriper er nærmeste omsorgsperson, mor eller far. Barnet, som er helt avhengig av å bli tatt hånd om av foreldrene, må finne en måte å forholde seg til at den eller de som skulle ha gitt, og kanskje også gir, omsorg og kjærlighet, også er den som utfører overgrep og gjør ondt.

Dette håndterer barnet ofte ved å koble ut en del av seg selv, ikke forholde seg, ikke la dette være noe som hender med seg. Det er bare med den voksnes hjelp at barnet kan klare å bearbeide og komme vekk fra en slik situasjon. Når nettopp denne voksne som skulle ha beskyttet barnet, er overgriper, må det undertrykke naturlige og adekvate reaksjoner som sinne, frykt og flukt fra situasjonen.

MÅ BLI TRODD: Incestofre må bli hørt og trodd, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Robert S. Eik
MÅ BLI TRODD: Incestofre må bli hørt og trodd, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Robert S. Eik Vis mer

Både barn og voksne kan utvikle det vi kaller posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) hvis de blir utsatt for store belastninger. Denne tilstanden kjennetegnes blant annet av at minnene ikke lagres og gjenkalles som andre minner, men gjenoppleves gjennom såkalte flash-backs, eller ved nattlige mareritt. Personen kan også framstå som splittet, og man merker hurtige skifter i stemning og væremåte som ikke kan forklares ut fra den situasjonen personen er i nå.

Om man utvikler PTSD vil være avhengig av flere forhold. Individets bakgrunn og historie, og spesielt om man opplever gjentatte traumer, er vesentlig. Samtidig vil traumets karakter og alvorlighetsgrad og muligheten man har for støtte og omsorg være avgjørende for forløpet. Det vi dessverre ser, er at barn og unge som utsettes for seksuelle overgrep opplever dette gjentatte ganger, gjerne over år, og at de nettopp ikke har tilgang til den omsorg og støtte de vil trenge for å kunne fortsette en normal utvikling.

Følelsesmessige reaksjoner på traumene som ikke kan få komme til syne, blir på samme måte som de traumatiske hendelsene, gjort til noe fremmed. Tilbake kan det ofte stå en tilsynelatende veltilpasset person som lever et tilsynelatende vanlig liv. Eventuelle minner eller hukommelseselementer oppleves som fremmede for personen, eller noe som bare er fantasi, som ikke har skjedd. Hovedproblemene med slike minner er at de ikke oppleves som minner, men som noe som skjer her og nå. De framkalles ofte av det vi kaller triggere, noe som skjer, en lyd, en lukt, en smak, en måte å være på eller smile på. Dette skaper ofte alvorlige problemer. Personer som vanligvis oppfattes som trygge, kan plutselig oppleves som overgriper, og situasjoner som er ufarlige i nåtid, oppfattes som katastrofale.

Slike hendelser skaper også problemer for behandlere. Det oppstår mistolkninger, misforståelser og man risikerer å gi pasienten feilaktig diagnose, noe som ikke er helt uvanlig. Mange av våre pasienter har gått gjennom mange år i behandlingsapparatet og fått mange forskjellige diagnoser og behandlingstilnærminger, inkludert medikamentell behandling. Vi er derfor svært opptatt av at pasientene skal få riktig diagnose og behandling, for å spare dem for unødige påkjenninger og bivirkninger, men også for å spare samfunnet for kostnader og belastninger som kan bli unngått.

Interessen for denne pasientgruppen, og traumer generelt, er økende innenfor fagmiljøene. Det opprettes kompetansesentra som skal sørge for kunnskapsspredning i de forskjellige regionene. Vi ser at det er stor interesse for kurs og seminarer innen dette feltet. På en europeisk kongress i Amsterdam nylig, hadde Norge størst representasjon av alle europeiske land utenom vertslandet. Dette er viktige framskritt, men vi vet at det tar lang tid å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne forstå disse kompliserte tilstandene og gi pasientene adekvat hjelp.

Vi ønsker å være bidragsytere i en slik kompetansebygging, og vi har sammen med andre fagmiljøer planer om å utvikle et behandlings- og kompetanseoppbyggingsnettverk. Selv har vi lagt inn en viss kapasitet for undervisnings- og veiledningsvirksomhet i vårt daglige arbeid.

På bakgrunn av egne erfaringer gjennom mange år og i samråd med internasjonal ekspertise, har vi utviklet et differensiert behandlingstilbud for denne pasientgruppen. Dette innebærer et døgntilbud på Modum Bad med 16 behandlingsplasser fordelt på to grupper, og et nyopprettet dagtilbud der vi vil ha flere behandlingsgrupper gående. Da vi tar imot pasienter fra hele landet, har vi over lang tid hatt stor pågang til få plasser, noe som skaper svært lang ventetid. Dette illustrerer også behovet for en et større tilbud til disse pasientene.

I et oppslag i Adresseavisen 30. april sier en tidligere incestutsatt at opprullingen av skrekkhistorien i Østerrike bør få konsekvenser for hvordan privatpersoner, fagpersoner og myndigheter håndterer mennesker som sier de er utsatt for overgrep. Samfunnet må ta innover seg at virkeligheten er verre enn den villeste fantasi, og en konsekvens må bli at de som velger å fortelle sin historie, blir trodd og får hjelp.

Felles innsats

Vi vil oppfordre myndigheter og fagpersoner på det sterkeste til å utarbeide rutiner for å kunne oppdage disse overgrepsutsatte barna, og ikke minst få stoppet overgriperne, før barna blir ødelagt for resten av livet.

Vi har tatt et krafttak hos oss for å sette oss inn i dette fagområdet for å kunne hjelpe ofrene på best mulig måte, men det er svær utilfredsstillende å vite at det der ute daglig er barn som opplever overgrep og vold fra dem som skulle være deres nærmeste og trygge omsorgspersoner.