Solberg-regjeringen har nylig lagt fram forslag om en felles likestillings- og diskrimineringslov, forslag til endringer i håndhevingsapparatets (ombudets og klagenemndas) oppgaver og ressurser og forslag om at nemnda flyttes fra Oslo til Bergen.

Likestillingsministeren hevder at reformen vil styrke diskrimineringsvernet. Hun viser til forslagets formålsbestemmelse, der det blant annet heter at loven skal «bedre kvinners og minoriteters stilling» og «bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer». Rosinen i pølsa er forslaget om å gi den nye nemnda kompetanse til å tilkjenne oppreisning til ofre for diskriminering. Vi er enige i at disse forslagene isolert sett utgjør en styrking. Dette hjelper lite, når det samtidig foreslås en rekke grep som utgjør så betydelige svekkelser at vernet som helhet raseres.

Ved å erstatte eksisterende lover med en felles likestillings- og diskrimineringslov, legges det sterke føringer i retning av overforenkling og uniformering.

Den nye loven skal gjelde på «alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold». Hvordan loven kan inneholde et slikt unntak og samtidig kunne realisere formålet om «å fremme likestilling og hindre diskriminering», er vanskelig å forstå. Forslaget er dessuten på kollisjonskurs med Norges forpliktelser etter blant annet FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som ikke unntar familie- og privatlivet.