STYRKING, MEN...: Barne- og likestillingsminister Solveig Horne hevder at likestillings- og diskrimineringsreformen vil styrke diskrimineringsvernet. Kronikkforfatterne ser poenget, men mener samtidig at en rekke grep som forelås samtidig utgjør så betydelige svekkelser at vernet som helhet raseres.  Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet44: 
STYRKING, MEN...: Barne- og likestillingsminister Solveig Horne hevder at likestillings- og diskrimineringsreformen vil styrke diskrimineringsvernet. Kronikkforfatterne ser poenget, men mener samtidig at en rekke grep som forelås samtidig utgjør så betydelige svekkelser at vernet som helhet raseres.  Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet44: Vis mer

Felles likestillings- og diskrimineringslov
raserer vernet

Innføring av en én-instansordning vil utvilsomt gjøre det vanskeligere for personer fra ressurssvake grupper å fremme en klage om diskriminering. 

Meninger

Solberg-regjeringen har nylig lagt fram forslag om en felles likestillings- og diskrimineringslov, forslag til endringer i håndhevingsapparatets (ombudets og klagenemndas) oppgaver og ressurser og forslag om at nemnda flyttes fra Oslo til Bergen.

Likestillingsministeren hevder at reformen vil styrke diskrimineringsvernet. Hun viser til forslagets formålsbestemmelse, der det blant annet heter at loven skal «bedre kvinners og minoriteters stilling» og «bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer». Rosinen i pølsa er forslaget om å gi den nye nemnda kompetanse til å tilkjenne oppreisning til ofre for diskriminering. Vi er enige i at disse forslagene isolert sett utgjør en styrking. Dette hjelper lite, når det samtidig foreslås en rekke grep som utgjør så betydelige svekkelser at vernet som helhet raseres.

Anne Hellum
Anne Hellum Vis mer

Ved å erstatte eksisterende lover med en felles likestillings- og diskrimineringslov, legges det sterke føringer i retning av overforenkling og uniformering.

Vibeke Strand Blaker
Vibeke Strand Blaker Vis mer

Den nye loven skal gjelde på «alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold». Hvordan loven kan inneholde et slikt unntak og samtidig kunne realisere formålet om «å fremme likestilling og hindre diskriminering», er vanskelig å forstå. Forslaget er dessuten på kollisjonskurs med Norges forpliktelser etter blant annet FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som ikke unntar familie- og privatlivet.

Bakgrunnen for dette er omfattende dokumentasjonen av diskriminering og overgrep mot kvinner, lesbiske, homofile, transpersoner og mennesker med funksjonsnedsettelse i familien og i andre private sammenhenger.

Et unntak for «familieliv og andre rent personlige forhold» bringer oss tilbake til «start», det vil si til likestillingslovens tilblivelse på 1970-tallet. Da ble det opprinnelig foreslått at loven skulle avgrenses mot «privatlivet». Resultatet ble et unntak for «indre forhold i trossamfunn», som ble opphevet først i 2010. Nå brukes felles lov som brekkstang for å gjeninnføre begrensninger i lovens virkeområde. Dette bidrar til å legitimere diskriminering og skape usikkerhet om vernets rekkevidde.

Forslaget om å klargjøre og utvide private og offentlige arbeidsgiveres aktivitetsplikt bringer vernet til minoriteter og mennesker med funksjonsnedsettelse opp på samme nivå som vernet mot kjønnsdiskriminering etter likestillingsloven. Samtidig oppheves arbeidsgiveres plikt til å redegjøre for hvilke undersøkelser og tiltak som er iverksatt for å fremme like arbeidsvilkår uavhengig av faktorer som kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsuttrykk.

Opphevelsen av redegjørelsesplikten, som i dag overvåkes av ombudet med klageadgang til nemnda, begrunnes i et ønske om å redusere tidkrevende og byråkratiserende pålegg rettet mot arbeidslivet: «Departementet forutsetter at arbeidsgiver selv ønsker å drive likestillingsarbeid». I praksis betyr forslaget at både myndigheter og arbeidsgivere mister det eneste eksisterende verktøy som gir dokumentert innsikt i framgang og tilbakegang med å fremme likestilling i arbeidslivet. Det er høyst tvilsomt om denne omfattende innskrenkningen lar seg forsvare i lys av krav i internasjonal rett om effektiv sanksjonering av diskrimineringsvernet.

Lovens uttrykte intensjon om å fremme likestilling lar seg videre ikke forene med den systematiske vingeklippingen av håndhevingsorganenes adgang til å ta opp strukturelle forhold som fører til diskriminering. Ombudet og nemndas ansvar for å ta opp saker på eget initiativ, herunder saker av stor samfunnsmessig betydning der det ikke er en individuell klager, bortfaller. Videre fratas nemnda myndighet til å avgi ikke-bindende uttalelser i saker som omhandler forholdet mellom likestillings- og diskrimineringslovgivningen og andre lover.

Det foreslås å innskrenke ombudets oppgaver og ressurser ved at ombudet ikke lenger skal håndheve enkeltsaker, men rendyrkes som et pådriverorgan. Enkeltsaker skal bare håndheves hos nemnda.

Innføring av en én-instansordning med skriftlig saksbehandling, mangel på fri rettshjelp og en innskrenkning i ombudets personellmessige veiledningskapasitet, vil utvilsomt gjøre det vanskeligere for personer fra ressurssvake grupper å fremme en klage om diskriminering. Solberg-regjeringens trange økonomiske rammebetingelser rokker ved diskrimineringsvernets institusjonelle bærebjelke: den omfattende faglige kompetansen som er bygget opp gjennom hardt arbeid i løpet av de siste 40 år. Det er vanskelig å se hvordan ombudet skal kunne gjennomføre sine lovpålagte pådriver-, veilednings- og konvensjonstilsynsoppgaver på en forsvarlig måte når 12–18 årsverk foreslås overført fra ombudet til nemnda. Forslaget om å lokalisere den nye nemnda i Bergen medfører stor fare for tap av erfarne saksbehandlere. Å splitte fagmiljøet på et tidspunkt der hele regelverket er i endring vitner om politisk uansvarlighet.

Forslagene setter forenkling foran å ta hensyn til relevante nyanser, effektivitet foran rettssikkerhet og hensynet til desentralisering foran hensynet til å styrke fagmiljøet. Resultatet er et forslag som i stor grad skyver ansvaret for å ivareta vernet mot diskriminering fra sentrale samfunnsaktører, som arbeidsgivere og likestillingsmyndigheter, over på individene selv.

Hardest går det utover håndhevingsapparatets funksjon som lavterskeltilbud. Etter vår oppfatning er ikke en felles lov med en rigid én-instansordning veien å gå. Erfaringen så langt er at et system med flere lover og et håndhevingsapparat med kompetanse til å overvåke det individuelle og strukturelle vernet, har bidratt til en dynamisk rettsutvikling. En rettslig og økonomisk styrking av foreliggende modell vil etter vår oppfatning gi langt større muligheter for å kombinere et lavterskel håndhevingsapparat med utviklingen av nyanserte og treffsikre regler. Vi anmoder politikerne om å avvise foreliggende forslag og bidra til en reform som styrker både innholdet og håndhevingen av eksisterende lovverk.