Felles omsorg - for barnas skyld

ove Pettersen tar i sin kronikk (Dagbladet 28.01.00) feil på et helt avgjørende punkt, og hennes videre argumentasjon mot felles omsorg blir derfor uholdbar.

Felles omsorg bør være hovedregelen ved samlivsbrudd. Ikke fordi det er rettferdig for mor og far, ikke av likestillingshensyn, men - selvfølgelig! - fordi det er best for barna.

Hva trenger et barn mest? Foreldre. Mor og far. Hvor mange bøker er skrevet, hvor mange filmer er laget om farløse gutter og morløse barn som hele sin barndom lengter etter - og i voksen alder setter alt inn på å oppspore - den savnede, en far eller mor, koste hva det koste vil, død eller levende. En av de eldste tekstene i vår sivilisasjon, Homers «Odysseen» handler om en sønn som bor alene med sin mor og som legger ut på reise, land og strand rundt for å finne faren sin.

Opp mot dette dypeste behov alle barn har for å kjenne sitt opphav, ha hverdagslig, fortrolig kontakt med begge sine foreldre, settes det ofte, av mennesker som selv ikke har erfaring med felles omsorg, noen praktiske problemer: To adresser? To rom? Flytte sakene sine? Hver uke? Stakkars! Ville du flyttet på den måten?

Disse innvendingene, mer eller mindre reelle og relevante, springer ut av en materialistisk, overfladisk livsanskuelse. Glemte skolebøker og turnsko, eventuelle praktiske forviklinger kan aldri måles mot dette helt basale: Mor. Far. De to eneste uerstattelige, mest betydningsfulle mennesker i alles liv. Å slippe å være gjest hos en av dem, på besøk. Det merkelige helgesamværet: alt skal tas igjen, det være hyggelig, ikke kjedelig, stille. Underlige onsdagsettermiddager. Hva skal vi gjøre? Kino? Zoologisk hage? Barnet kan ikke utebli eller impulsivt dra til en venn, for far kan bli lei seg - selv om også far synes onsdagsettermiddagene er anstrengende fordi de er søkte og ligner så lite på hverdag.

Det er den såkalte «vanlige ordning» (annenhver helg og hver onsdag ettermiddag) som er ulogisk, upraktisk, ufølsom: i realiteten fører den til at barna mister hverdagslig og nær kontakt med én av sine foreldre. Den innebærer dessuten flere faktiske flyttinger enn ved felles omsorg.

Hva er det verste med en skilsmisse, for barnet? At det risikerer å miste den daglige kontakten med mor eller far. Det største kjærlighetstapet. Dette tapet kan avverges. Barnet kan få vite at det etter skilsmissen skal bo like mye hos begge. Dette betyr ikke at barnet blir delt, splittet, men at det forblir helt. Den hverdagslige fysiske og psykiske kontakt med både mor og far er uvurderlig for dets utvikling.

Felles omsorg legger noen begrensninger på foreldrene, det er sant, men det er barnet verdt. Mor og far må bo i nærheten av hverandre, slik at barnet kan gå på samme skole og omgås sine venner hele tiden, men det er barnet verdt. Mor eller far kan ikke plutselig flytte til en annen kant av landet, den begrensningen ligger på foreldre som praktiserer felles omsorg, men barnet er verdt det.

Ut over disse begrensningene er felles omsorg lett å praktisere; den letteste av alle løsninger. Ingenting er lettere å forholde seg til enn ordninger som baserer seg på en 50/50-fordeling, til og med barn forstår dem. 50/50 med hensyn til økonomi, plikter, rettigheter.

All forskning dokumenterer at felles omsorg virker konfliktdempende, også der ordningen er idømt mot den ene av foreldrenes vilje (altså før det ble ulovlig - fylkesmenn og dommere har idag ikke lov til å idømme felles omsorg, slik Tove Pettersen ser ut til å tro) og det er ikke overraskende. Foreldrene er likestilte, og likestilte kommuniserer bedre enn u-likestilte. Ingen er taper, ingen vinner. Den ene er ikke mer foreldre enn den andre, ingen har vetorett, ingen kan ta seg til rette. Ingen kan si at de «bare betaler» eller «jeg gjør hele jobben, jeg har ansvaret hele tida» - vanlige utsagn fra foreldre som er pålagt den underlige, politikerskapte «vanlige ordningen».

Et eksempel: Et ektepar i Bergen skal skilles. Begge har vært i jobb og delt på arbeid og kos med ungene, som det er vanlig idag. Kona får foreldreretten og faren «vanlig ordning» - hvis det er det vanlige, er det vel det beste? Men moren vil starte et nytt liv, blir det klart etter en stund - glemme fortida og begynne på nytt. Hun får jobb i Namsos og tar med seg barna. Det kan ingen nekte henne. Annenhver helg betaler faren barnas flyreise tur- retur Namsos- Bergen. Om han har penger og det er flyvær, kommer de. Hver onsdag ettermiddag er selvfølgelig utelukket. Så mor kan begynne et nytt liv i Namsos og få ny kjæreste: stefar. Far sitter i Bergen, barna i Namsos lengter etter ham, men i stillhet, for de har erfart at mor og stefar ikke liker at han nevnes.

Barneloven er lite verdt for disse og alle andre barn som sjelden eller aldri ser den ene av sine to foreldre.

«Vi kan ikke diskutere vanskelige prinsipielle spørsmål med utgangspunkt i enkeltsaker» er det sagt. Men på dette feltet er uhyggelig mange enkeltsaker uhyggelig like; de utgjør et mønster. Barneloven har muligens gode intensjoner, men den praktiseres slik at det er lett for mødre å ta seg til rette, ustraffet.

Vi har mast på mennene, nå er de her: på kjøkkenet, på fotballbanen, på barnerommet. Når skilsmissen er et faktum, insisterer vi likevel på å være mer kvalifiserte, kjenne barna bedre, vite deres beste bedre, at de trenger oss mest.

- Jeg er moren, som kvinnen sa i retten, som om det var et argument i seg selv.

Denne følelsen av å være uunnværlig gir næring til mange kvinner: «Se, så glad han er i meg! Se, han vil ha pupp hele tiden. Se, han gråter når jeg går ut av rommet!»

Det er ikke bare kjærlighet til barna som gjør at vi vil ha dem, være nær dem, sammen med dem. Det er også tilfredsstillelsen det gir å være uunnværlig for noen, å være elsket betingelsesløst av et annet, lite og overgitt vesen - slik mange ikke opplever å bli elsket av andre, voksne.

Hele biblioteker kunne fylles av bøker om mødre som har forvekslet sine egne behov med barnas. Det er en tradisjon, en mørk arv vi diskuterer for lite. Som mødre bør vi være på vakt og ikke ta alle sterke følelser barna kaller fram i oss, for uselvisk kjærlighet.

Felles omsorg gir barnet den nødvendige nærhet til begge foreldre, men også den nødvendige avstand. Barnet er ikke overgitt ett menneske alene, men får «fri» fra sine omsorgspersoner. Og foreldrene får avstand og kan kanskje bedre se barnet framfor å forblindes av egne behov.

Tove Pettersen bruker sterke bilder for å uttrykke sin avsky for felles omsorg: «Hugg det levende barnet i to stykker. Gi det ene stykket til den ene, det andre stykket til den andre.»

Det er ganske frekt mot oss - de stadig flere - som praktiserer ordningen.

Jeg skal altså ha hugget mine tre barn i stykker - i motsetning til Tove Pettersen som jeg formoder er alenemor, hennes barn er hele, er det så?

Tove Pettersen tror at barn som bor like mye hos begge foreldrene etter skilsmissen føler seg sønderrevet. Men hvorfor høre på hva Tove Pettersen tror, når det finnes forskning på feltet og den første generasjonen som har vokst opp med felles omsorg selv kan si hva de mener?

Forskningen er entydig. Felles omsorg fungerer bra for ungene, bedre enn «vanlig ordning». De som har vokst opp med ordningen, medgir at den kan være praktisk tungvint, men sier likevel, utvetydig, at det er verdt det; at de aldri ville valgt, om de kunne, å vokse opp hos bare én av sine to foreldre.