FATTIGDOM: Når stadig flere må ty til hjelpetiltak som Fattighuset for å overleve snakker vi om en ny underklasse, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpix
FATTIGDOM: Når stadig flere må ty til hjelpetiltak som Fattighuset for å overleve snakker vi om en ny underklasse, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

Fattigdom:

Fellesferie er synonymt med helvete for fattige

Ferietid er noe mange gruer seg til. For selv i Norge, et av verdens rikeste land, har mange rett og slett ikke råd til å feriere.

Meninger

Utvilsomt ser vi en samfunnsutvikling hvor det er økende sosiale forskjeller. Og mange som faller utenom den velferd de fleste tar for gitt. Ekstra sårt er det når det er eksempelvis fellesferie. Da er det naturlig og forventet at man koser seg litt ekstra.

Noe som gjerne er synonymt med å dra på ferie. Men er økonomien svært anstrengt fra før, blir feriereiser totalt umulig. Verst rammes nok de med barn. Mange vegrer seg til skolestart fordi fokuset på ferien kommer på agendaen.

I et samfunn med mye materiell velstand blir skammen over å falle utenfor ekstra stor. Det kan oppleves ydmykende i en fra før vanskelig livssituasjon. Og ferie er en kjærkommen avkobling mange ønsker seg, og har behov for.

Veien inn i fattigdom er mangfoldige. De vanligste årsakene er samlivsbrudd, sykdom, uførhet eller man mister jobben. Dessuten er samfunnets sikkerhetsnett, NAV, langt ifra velfungerende nok. Noen får ikke det dem har krav på. Mens andre lider under latterlig lave kommunale satser for hjelp. Dermed blir det i hvert fall ikke overskudd til å feriere.

Når stadig flere må ty til hjelpetiltak som Fattighuset for å overleve snakker vi om en ny underklasse. Og dette har fått vokse fram uten at verken venstresiden eller høyresiden har tatt nødvendige politiske grep. De skylder heller på hverandre. Ja, for hvor er tiltakene når stadig flere må trygle om bistand? Og burde ikke mennesker med særlige behov, eller med barn, møtes på en bedre måte i systemet som skal bistå dem?

Noen som søker hjelp har knapt til det aller nødvendigste. I velferds-Norge. I 2017. Også klær må Fattighuset stadig oftere bidra med til folk som sliter med å få endene til å møtes økonomisk. Regjeringen snakker konsekvent om arbeidslinjen, men glemmer at veien inn i fattigdom er sammensatte. De skyver dermed mye av storsamfunnets ansvar over på individet selv.

Vel og bra at mange gavmilde frivillige og organisasjoner stiller opp, men dette er økende problemer i samfunnet. Som fordrer politiske løsninger. I bunn og grunn et offentlig samfunnsansvar, eller hva?