Fellesskap eller individualisme ?

HVEM SKAL bestemme hva elevene skal lære i grunnutdanningen? Hvem skal så å si definere norsk kultur og ha det avgjørende ordet i spørsmålet om hvilke krav til kunnskaper og ferdigheter som framtidssamfunnet vil stille oss overfor? Er det de politisk parlamentariske myndighetene, byråkratiet (Utdanningsdirektoratet), profesjonen eller lærerne, brukerne forstått som elever og foreldre? Arbeidet som nå pågår med nye læreplaner for grunnutdanningen har gjort slike spørsmål særdeles aktuelle.

Høringsutkastene fra Utdanningsdirektoratet karakteriseres av mange - og med rette - som utydelige, vage, fattige på innholdsmomenter, svulstige ( jfr. matematikkplanens ord om «grubling over intrikate problem og utvikling av elegante bevis»). Utkastene fra fagplangruppene, det vil si den faglig-pedagogiske ekspertisen, har i mange tilfeller blitt radikalt klippet ned av Utdanningsdirektoratet. Resultatet er blitt planer som gir læreboksforfatterne betydelig spillerom og dernest også stor frihet for lærerne til å formidle lærestoff som de selv brenner for.

PLANER AV DETTE slaget ønskes velkommen på flere hold. Den nyvalgte lederen av Norsk faglitterær forfatter- og oversettelsesforening, professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge har nylig uttalt at planene legger opp til en spennende utvikling. De vil gi lærerne større frihet og de vil stimulere til mer eksperimentering i skolen. Ensrettingen under Gudmund Hernes var kjedelig og upersonlig. Stipendiat Anne Marit Berge og forfatter Arne Svingen har betegnet høringsutkastet for norskfaget som en sterk forbedring. Elevene vil slippe å bli utsatt for tvangslesning av kanonisert litteratur, dessuten får lærerne for første gang muligheten til å formidle hva de brenner for, det være seg Ibsen eller Saabye Christensen. Dermed befris norskfaget for den nasjonsbyggende oppgaven som det alltid har hatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En slik applaus kan reflektere postmodernistisk eller konstruktivistisk fagforståelse, den kan også leses som utslag av en politisk-nyliberalistisk ideologi. For det som kjennetegner liberalismen er troen på at dersom man gir mennesket frihet, så vil den enkelte nå gode resultater. Det enkelte mennesket er i besiddelse av trang til å gjøre livet bedre for seg selv og sine nærmeste, og derfor bør den enkelte være sitt eget livs arkitekt. Men så må man også spørre seg: Har denne eventuelle alliansen mellom konstruktivistisk vitenskapsteori og liberalisme fortolket de politiske signalene på en troverdig måte? Handler Utdanningsdirektoratet i samsvar med den politiske flertallsviljen, eller kjører det sitt eget løp? Spørsmålet krever at jeg repeterer en del av våre nyere skolehistorie.

DA DEN NY-RADIKALE Mønsterplan for grunnskolen forelå i sin endelige form i 1974, slo den til lyd for en lokalorientert grunnskole som kunne føre med seg «store variasjoner i stoffutvalget fra sted til sted». Denne store friheten i spørsmålet om hva(innhold) elevene skulle lære, hadde selvsagt sammenheng med at de politiske myndigheter ville knytte skolen og elevene til det lokale samfunnet, men det hadde også å gjøre med tidas betoning av elevenes egne erfaring og med den nyradikale tro på at sann læring bare kan skje i en herredømmefri dialog mellom lærer og elev. I 1980-årene, preget som de ble av globalisering og en hardere internasjonal økonomisk konkurranse, kom denne store friheten under debatt, og vi gikk inn i en fase hvor kunnskapsformidlingen ble betont langt sterkere enn i de elevsentrerte 1970-årene. Det begynte med at Mønsterplan for grunnskolen av 1987 opprettholdt en viss frihet i valget av lærestoff samtidig som den fastla et felles nasjonalt kunnskapsstoff gjennom innføring av såkalte hovedemner og delemner som alle skoler skulle være forpliktet til å undervise i. Det fortsatte med at Gudmund Hernes i den generelle læreplanen for den 10-årige grunnskolen og videregående opplæring av 1993 gjorde det til grunnskolens hovedoppgave å gi den enkelte elev tilhørighet i et nasjonalt kulturfellesskap, samtidig som den også gjorde elevene oppmerksom på internasjonal og lokal kultur. Nøkkelordene i planen var «felles arv», «felles referanserammer», «felles kunnskaper og ferdigheter». Mot denne bakgrunnen sørget Hernes for at det i læreplanverket av 1996 ble utarbeidet planer som ga forholdsvis detaljerte beskrivelser av fagenes innhold

HVOR STÅR VI vi så i dag? I den læreplantenkning som kommer til uttrykk i de politiske myndighetenes behandling av Kunnskapsløftet røpes det nok en viss både- og tenkning: De nye planene skal ha tydelige mål, og de skal med hensyn til lærestoffet gjøres mindre detaljerte slik at det åpnes både for en dialog mellom de involverte aktørene og for individuell tilpasning. Men jeg er ikke forvisset om at dette innebærer stort mer enn en anerkjennelse av en individualisering som norsk skole har hatt som et hovedmål siden normalplanene av 1939 så dagens lys. Friheten opprettes ikke primært for å gi lærerne anledning til å dyrke sine lidenskaper, men først og fremst for at læreren skal kunne ta hensyn til elevenes ulike forutsetninger. Friheten skal altså tjene eleven, slik tilfellet har vært helt siden 1939.

Hovedsaken er derfor fremdeles denne: Da reform 97 ble evaluert av lærerne, klaget de nok over stoffomfanget som fagplanene stilte dem overfor, men de ønsket seg likevel planer med «eit relativt detaljert innhald». Derfor er det viktigste dette: Opplæringsloven av 1999 reflekterte en noe moderert Hernes-linje når den sa at opplæringen skal «støtte opp under eit felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag». Stortinget har vedtatt at den generelle læreplanen fra 1993 - med sin sterke betoning av det faglige fellesskapet - også skal fungere under Kunnskapsløftet som den øverste og ypperste ideologiske veileder for hele grunnutdanningen. Og da Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite behandlet Clemets stortingsmelding «Kultur for læring» forsommeren 2004, sa en samlet komite at planene måtte gi en klar beskrivelse av målet for fagene, og så føydde den til: «De nye læreplanene må være enkle, konkrete og forstålige å forholde seg til både for lærere, elever og foreldre.»

KONKLUSJONEN: Det kan ikke herske noen tvil om at lærerne som bærer de daglige byrdene ute i klasserommene og vårt politisk valgte lederskap på Stortinget ønsker seg planer som ikke bare har klare mål, men som også gir relativt detaljert og konkret beskjed om hvilket felles lærestoff elevene skal tilegne seg. Det betyr at det er den nasjonale læreplanen og ikke den enkelte læreren som skal definere vår felles nasjonale kulturarv og som skal ha det siste ordet i spørsmålet om hvilke kunnskaper og ferdigheter elevene må utrustes med for best å kunne møte framtida. Skolen skal konfrontere elevene med viten som binder oss sammen. Nå som før er skolen først og fremst samfunnets institusjon, og den skal styres demokratisk-politisk og ikke av byråkratiet i allianse med den vitenskapelige ekspertisen. Jeg noterer derfor med tilfredshet at Utdanningsforbundet har bedt om at det tas en ny runde i behandlingen av planene.