MANGLER MESTRINGSFØLELSE: «Dagens velferdssystem sliter med å dyrke fram lønnsarbeidermotivasjonen og mestringsfølelse hos langtidsledige og rusmisbrukere,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Scanpix
MANGLER MESTRINGSFØLELSE: «Dagens velferdssystem sliter med å dyrke fram lønnsarbeidermotivasjonen og mestringsfølelse hos langtidsledige og rusmisbrukere,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Fellesskapets nødvendighet

Folk flest opplever fellesskap og mestring. Det mangler Nav-brukere.

Det norske velferdsapparatet er innrettet mot «den enkelte brukers behov». Tap av jobb eller slitasjeproblemer i arbeidsmarkedet oppfattes som brukerens individuelle problem. Det skal løses i forholdet mellom den enkelte bruker, godt skolerte profesjoner og et velsmurt og samordnet organisasjonsapparat. Når velferdsstaten framstilles i politiske dokumenter er det hevet over diskusjon at dette er bra. Det er heller ikke ofte at samfunnsforskningen finner grunn til å utfordre fundamentet i denne ordningen.

Nav-reformen illustrerer poenget tydelig. Selv om det har haglet med kritikk mot iverksettingens tekniske problemer, er det få som har tatt tak i spørsmålet om problemforståelse og løsning nødvendigvis må være individuell.

La oss tenke oss at selv de mest vanskeligstilte brukere dypest sett har samme behov som den veltilpassede middelklassen: et anerkjennende og moralsk forpliktende fellesskap hvor en mestrer noe ut fra egne forutsetninger.

Mange brukere mangler et slikt fellesskap. De tyngste brukerne har knapt erfart det. I vårt regime er dette fellesskapet regnet som en moralsk belønning for deltakelse i lønnsarbeid. Du må oppfylle den sosiale kontrakten for å få adgang til fellesskapet.

Derfor vil individualiseringen være de svake gruppenes problem. De er utlevert til velferdsapparatet som individer. De har rettigheter, men ingen politisk makt. Rettighetene deres, behovene, diagnosene og behandlingstilbudene er definert av andre, eksperter, profesjoner, forskere, forvaltning og politikere. De er utlevert til den sosiale elitens definisjoner. En viktig forutsetning for Nav-reformen er for eksempel sosialøkonomenes oppfatning av hva vårt samfunn har råd til av økonomiske ytelser. Vi kunne ønsket at styringseliten var like handlekraftig i spørsmål om lederlønninger og aksjeutbytte.

En viktig forutsetning for individuell tilnærming i hjelpeapparatet er den terapeutiske modellen. Ikke et vondt ord om yrkesutøveres evne til å føre gode samtaler, men som problemløser i forhold til vanskeligstilte brukere har den sin begrensning.

Motivasjon for samfunnsdeltakelse inkludert lønnsarbeid handler om en følelse av å høre til i samfunnet, at det har rett til å kreve noe av deg fordi du er en del av fellesskapet i utgangspunktet. De fleste av oss vet dette. Vi har stor glede av samfunnets ulike fellesskap og tilretteleggende ordninger. Det er derfor det gir mening å delta.

De tyngste brukerne har det ikke slik. Oppvekst, skole og arbeidsliv har for mange av dem vært en endeløs rekke av nederlag. De mangler den anerkjennelsen som skal til for å kjenne tilhørighet. Spørsmålet er om møtet med velferdsapparatet kan kompensere for en slik mangel, om det er aldri så profesjonelt, samordnet, innsatsvillig og velment.

De fleste brukere, både de «tunge» og de «lette», vil ofte kjenne skam og nederlag i møte med hjelpeapparatet. Det vekker ubehag fordi det minner brukerne om at de ikke fyller vårt samfunns viktigste forventning til voksne mennesker: at en skal greie seg selv.

I de tilfellene brukerne kan ekspederes kvikt tilbake i jobb kan det selvsagt argumenteres for at systemet virker. Men velferdsapparatets kvalitet bør strengt tatt ikke vurderes etter hvordan de enkleste oppgavene løses. For eksempel sliter dagens velferdssystem med å dyrke fram lønnsarbeidermotivasjonen og mestringsfølelse hos langtidsledige og rusmisbrukere.

Og hva med folk som er utsatt for hard slitasje i et krevende arbeidsliv? Skal vi si oss fornøyde med profesjonell saksutredning, gode samtaler og individuell plan? Selv om vi sper på med skjermede arbeidsmarkedstiltak og andre kvalifiseringsordninger, har velferdsapparatet en stor utfordring: Det er fungerer som kompensasjon for effektene av et arbeidsliv som mange sliter med.

Deregulering av arbeidsmarkedet, økt konkurranseutsetting og sterkere effektivitetskrav sliter på mange arbeidstakere. Staten slipper styringen med markedet, men tar sitt monn igjen i detaljstyring av brukere og ansatte i Nav. Dette er et politiske problem og et samfunnsproblem. Det er ikke først og fremst et problem som kan henges på den individuelle bruker.

Vi risikerer at en velment velferdsreform gjør de svakeste brukergruppene ansvarlige på individuelt nivå for en utvikling i arbeidsmarkedet den individuelle bruker ikke har noen som helst innflytelse over. Om vi ser det på denne måten, risikerer også Nav og Nav- ansatte å bli ansvarlige for samfunnsmekanismer utenfor deres kontroll. Dersom finanskrisa virkelig skulle skylle inn over Norge og gi større ledighet, ville dette bli godt synlig. Det er derfor ikke tilvenningsproblemene i Nav som burde stå på dagsorden, men yrkesutøvernes mandat: Iverksetting av arbeidslinja uten kontroll over betingelsene.

En kan tenke seg fellesskapsløsninger på to nivåer:

På vegne av brukere og Nav-ansatte kunne en være fristet til å etterlyse en tydeligere vilje til å styre markedet, heller enn å nøye seg med å kompensere for de negative effektene av det.

Samtidig er det på sin plass å diskutere alternative måter å drive sosialt arbeid på. Etablering av gode fellesskap for vil kunne øke både pågangsmotet og livskvaliteten for utsatte grupper.

Det finnes spredte eksempler i dag. Lavterskeltilbud for arbeidsledige og rusmisbrukere (også i regi av Nav) har ofte gode effekter. Frelsesarmeens sysselsettingstilbud for rusmisbrukere er åpenbart i pakt med brukernes behov for anerkjennelse og respekt. Det finnes eksempler på aktiviseringstilbud mer innrettet mot trivsels- og tilhørighetskriterier enn kortsiktig utdannings og sysselsettingseffekter.

Alt dette er supplerende tilbud på siden av de tunge velferdsinstitusjonene. Om vi unner svake samfunnsgrupper samme type anerkjennende fellesskap som vi selv daglig tar for gitt, er det til og med et spørsmål om det ikke burde finnes flere tilrettelagte fellesskap av brukere med felles problemer og interesser, enn Nav-kontorer.

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011 som kommer ut i dag.