Fellesskapsverdier inn i skolen

FORMÅLSPARAGRAFER: Hvilke verdier skal opplæringen i Norge bygge på? Spørsmålet er aktualisert med det regjeringsoppnevnte Bostad-utvalget. Ett av utvalgets medlemmer, Dag Hareide, leverer et viktig bidrag til debatten (Dagbladet 12.01.07)Hareide har mange fornuftige resonnementer, og han argumenterer for en debatt som bør styre unna polarisering. Problemet er at han selv bidrar til nettopp polarisering. Gjennom overskriften «Kristne verdier ut av skolen?» tegner han opp det store trusselbildet. Og i sin konklusjon om at merkelappene kristne og humanistiske må være med i formålsparagrafene argumenterer han i realiteten for status quo.

DEBATTER OM VERDIER er utfordrende nettopp fordi disse er uttrykk for våre dypeste idealer og forpliktelser. Som mangeårig deltaker i livssynsdialoger har jeg erfart at det er mulig å samtale seg fram til fellesverdier. En viktig erfaring fra livssynsdialogene i Norge er følgende: I letingen etter forpliktende fellesskapsverdier er utfordringen å kombinere ærlighet mot eget ståsted med åpenhet for å skape noe felles sammen med andre. Overlappende konsensus er et sentralt begrep i arbeidet med fellesskapsverdier og menneskerettigheter. Tanken er at menneskerettighetene er universelle moralske prinsipper som alle livssynstradisjoner lar seg forplikte av, og at det er opp til representantene for den enkelte tradisjon å begrunne disse moralske prinsippene i egen tradisjon. Hele menneskerettighetssystemet hviler på en slik grunntanke.

DET ER HER Hareide trår feil med sitt ønske om å bevare merkelappene kristen og humanistisk i formålsparagrafene. Vi får da en indirekte kobling til disse tradisjonene som de «egentlige» forvaltere av de verdier opplæringen skal bygge på. Det er ekskluderende.Formålsparagrafer som framhever fellesverdier som toleranse, respekt, individets autonomi, fellesskap, empati, kritisk tenkning osv. gir retning, selv om dette er store ord. Merkelapper som kristen og humanistisk er derimot så flertydige at de neppe fungerer i formålsparagrafer. De mangslungne og uensartede tradisjonene som skjuler seg bak begrepene kristen og humanistisk, egner seg bedre som studieobjekter i skolefag som krl, samfunnsfag og norsk. Det er gjennom læringsarbeidet i skolen barn og unge skal tilegne seg denne innsikten.

SOM REKTOR ved Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, burde Hareide heller identifisere seg med idealet om overlappende konsensus. Det er i dette prinsippet ekte fellesskap må bygges, og ikke i insisteringer på å bevare nedarvede privilegier for majoritetsreligionen. I verdigrunnlag og formålsformuleringer for all opplæring bør vi heller søke å konkretisere hvilke verdier det skal navigeres etter. Det er klokt både av hensyn til at fellesskapsinstitusjonene skal være for alle, men også for at ansatte i barnehage og skole skal ha konkrete verdier som grunnlag for sitt virke. Nansenskolen har spilt en viktig rolle i den norske livssynsdialogen. Likevel kan det virke som om dagens rektor har glemt et viktig budskap fra mannen de har lånt sitt navn fra, nemlig at det fellesmenneskelige er det som forener oss, ikke det livssynspartikulære. I «Min tro» fra 1929 skriver Nansen bl.a: «Det er nødvendig å bygge op en ny, rettferdig morallov i samklang med tidsmessige synsmåter, befridd så meget som mulig fra overtro, og på grunnlag av de gamle prinsipper om solidaritet og kjærlighet.» Nansen var på mange måter forut for sin tid. La oss håpe at Hareide i hvert fall kan komme seg i takt med sin egen samtid.