Fem år og like blå

Fem år er gått siden tusen mennesker samlet seg utenfor et gammelt lager ved Akerselva for å ta del i Norges musikkrevolusjon.

GRÜNDER MARTIN REVHEIM står i mørket i det tomme konsertlokalet på Blå i Brenneriveien på Oslos østkant, og leser på en papirlapp. På lappen står et oversatt sitat fra britiske The Wire Magazine. «Blå har vokst til å bli ett av de beste livestedene i Europa, leser Revheim, «starta av pur kjærlighet til musikk av folk som ikke bryr seg om penger, men forstår at musikk kan forandre liv, redde liv.»

Martin Revheim rister på hodet.

- Redde liv? Gjentar han.

- Jeg tror jeg skal ringe dem.

- Hvorfor det?

- De skulle visst hvor mye vi har jobba her. Jeg tror jeg skal fortelle dem at musikken holdt på å ta mitt.

MARTIN REVHEIM GÅR ut gjennom den samme døra han kom inn for nesten seks år siden. Det var i mai 1997. Sosionom Martin Revheim fra Kløfta hadde tuslet hjem etter en dag på jobben og tenkt: Pokkern heller, Oslo trenger et sted for nyskapende musikk! Han hadde begynt å gå fra dør til dør langs Akerselva sammen med studiekompisen Kjell Einar Karlsen. De gikk inn i teglsteinsbygget i Brenneriveien 9. Det var ingen scene, ingen ventilasjon, ingen toaletter. Det var bare et kaldt og mørkt lagerlokale der toaletter og rør sto stablet langs veggene. De fikk venner til å rive vegger. De fikk byggmester Tor Stokke til å bygge opp

Artikkelen fortsetter under annonsen

<> 1. Hva er din beste opplevelser på Blå? <>


Bugge Wesseltoft, veldig flink jazzmann.

1. Den legendariske jazzsaksofonisten Dewei Redman er den beste konsertopplevelsen jeg har hatt på Blå. Klubben har vært allright, de har vært flinke til å ha nye stemmer. Jeg har hatt mange bra opplevelser med samtidsmusikk der. Også husker jeg et klubbkonsept som het Auxillary.

2. Det var litt vanskelig. Blå har ikke betydd så innmari mye for meg personlig, men jeg tror sikkert det har betydd noe for noen. Ikke få dette til og høres for negativt ut, jeg liker Blå jeg, men er kanskje i generasjonen over målgruppen.



John Erik Kaada, flink musiker.

1.Rapperen Common på Blå i 2001 var en utrolig massiv, men intim konsertopplevelse. Den lave scenen gir en veldig nærhet til artistene. Og når lydanlegget virkelig funker er ingenting bedre.

2.Enormt mye. Blå var den utløsende årsaken til at jeg flyttet til Oslo. Martin Revheim bokstavelig talt hentet meg fra Stavanger. Jeg jobbet der også i en periode, var til og med snekker en gang. Blå har greid å få den ikke-kommersielle musikkscenen opp og fram. Revheim har hatt en ubegrenset tillit til unge, up-and-coming folk.

Kristin Asbjørnsen, flink vokalist i Krøyt.

1. Duoen Tord Gustavsen og Siri Gjære rørte meg veldig sterkt, da de spilte der for en stund tilbake. Jeg har sunget der ganske mye, husker særlig plateslippet med Krøyt i 1999. Da fikk vi følelsen av å være et rockeband!

2. Blå har vært en viktig støttespiller for Krøyt. Da de kom dekket de et veldig viktig tomrom for improvisert musikk. Blå har blitt en viktig institusjon også på nasjonal basis og har gitt grobunn for mange nye konstellasjoner.

Audun Vinger, flinkisanmelder i Natt & Dag og DJ.

1. Jeg har hatt en masse gode opplevelser på Blå, særlig konsertene med Element og Atomic. Mine beste opplevelser som dj har jeg også hatt der. Jeg er ikke begeistret for alle jazz-crossover-tinga, men uansett er Blå et sted vi ikke kan være foruten.

2.Blå har hatt en enorm virkning, kanskje mer for elektronika-miljøet enn for jazzen. Blå har greid å få musikken ut til massene her i Oslo-området og vært til inspirasjon for andre musikksteder.

Harald Eia, flink på TV og i teatersport

1. Å gå rett fra morsom forestilling med jubel og trampeklapp til backstage-rommet på Blå og kjefte hverandre huden full fordi man synes de andre gjorde ett eller annet feil: At jeg var en ond konge når det hadde passet mye bedre med en snill hund, f.eks. Pussige, fine minner.

2. Det er viktig med steder som gjør at musikk/kulturlivet opprettholder en viss hipp-uhipp-dimensjon. En dimensjon uavhengig av både den kommersielle og den høykulturelle logikken. Blå er et viktig sted for smart populærkultur. Kule ting på en oppriktig og ujålete måte. Noe sånn.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, flink komponist og musiker.

1. Første gang SPUNK spilte en hel kveld på Blå, 1. april 1998. Frijazzlegenden Bjørnar Andresen klatret opp på scenen og holdt en entusiastisk tale til publikum. En annen gang ble jeg sittende fast i en stol under en konsert der jeg selv spilte, det endte med at jeg måtte gå av scenen med stolen hengende fast.

<>2. Norsk musikkliv har endelig fått en scene der ingen lager noe nummer ut av om det er ditt- eller datt-musikk, så lenge det er kvalitet. Blå står for mye av det samme som jeg selv står for, holdning til nye uttrykk å gjøre, samt å våge å slippe fram noe ukontrollerbart.
<>2. Hva har Blå betydd for deg - og norsk musikkliv?

igjen. De gravde, malte, murte og lånte penger. Revheim fikk magesår og ble lagt inn på sjukehuset i en uke. Så ble det 1998, og så ringte han et relativt ukjent timanns-orkester fra Tønsberg med det merkverdige navnet Jaga Jazzist, og ba dem spille under åpninga av en ny jazzklubb den 28. februar.

Jaga spilte.

Så går det fem år.

Og tolv hundre konserter.

Blå blir kalt en av verdens beste jazzklubber. (Magasinet Downbeat har Blå på sin Topp 100-liste).

Jaga Jazzist blir kalt ett av verdens beste jazzband. (BBCs nettkåring utroper Jagas The Stix til beste jazzutgivelse i 2002)

VI GÅR OPP trappene og setter oss på det som før var Martin Revheims kontor. Han jobber ikke på Blå lenger. Sosionomen er blitt jazzpamp. Leder av Kongsberg Jazzfestival, sitter i Spellemann-juryen, sånne ting. Men han er fortsatt eier, han er fortsatt Onkel Blå. Vi setter oss ned, og inn døra kommer Jaga Jazzists iherdige brødre Lars og Martin Horntvedt. De har skrevet et dikt i anledning fødselsdagen til Blå.

...Og når Blå virkli er pån.

Er det faen meg helt beyond.

Og når Blå er i sitt ess.

Er det total freakness.

Blå er fem, blå er liv laga.

Hilsen glad-gjengen i jaga.

- En klassisk Jon Herwig Carlsen limerick med jaga-sjargong, sier Martin Revheim.

BRØDRENE HORNTVEDT har spilt seks konserter på Blå med Jaga. Og mange, mange, mange som de formulerer det, med andre band og konstellasjoner. De to prøver å huske den dagen for fem år siden.

- Jeg husker at vi gikk på scenen og tenkte hva faen skjer nå. Og jeg husker køene utafor, sier Lars.

- Køene ja, sier Martin.

- Helt over brua og borti der. Jeg husker jeg tenkte: wow, dette er nytt, dette har vi aldri hatt i Norge før. Det husker jeg, sier Martin.

- Men jeg husker ikke noe annet.

Martin Horntvedt ser på Martin Revheim og spør:

- Er det sant at du aldri hadde hørt oss før du booka oss?

- Jeg hadde aldri hørt dere live, nei. Men jeg hadde hørt den første plata deres, sier Revheim.

- Det var jo helt vanvittig, sier Lars, - å sette opp oss som første band. Å la oss være Blås ansikt utad. Det vi dreiv med var jo helt schizofrent, total crazyness.

Martin Revheim trekker på skuldrene.

- Jeg syntes ikke det var nødvendig å høre det live. Ti kompiser. Den energien. Det var ikke noen risiko i det hele tatt.

MARTIN, MARTIN OG LARS begynner å mimre. Om lekeslåssing og frijazzstorband. Om konsertene med Tortoise, Supersilent, Aphex Twin, Common og Francoise Kevorkian.

- Før Blå hadde du bare steder med veldig klar musikkprofil: Indie på So What!, jazz på Oslo Jazzhus, alternativ country på Paragrafen. På Blå var alt lov, og det var kult for oss som ikke hadde finni oss sjøl. Vi kunne drite i hva slags profil de hadde, sier Lars Horntvedt.

- Vi fulgte bare magefølelsen, det gjør vi fortsatt, sier Martin Revheim.

- Vi tar heller noen sjanser enn å legge lista så høyt at ingen nye får mulighet til å spille. Jaga er noe av det største som har skjedd i norsk musikk, jeg er stolt av at de vil spille her, men Jaga ville ikke blitt noe bedre band på grunn av Blå. På samme måte som det ikke er vi som har gjort Håkon Kornstad til en magisk musiker. Energien var der uavhengig av oss. Men vi brukte den. Og vi ga kanskje miljøet litt fart.

ERICA BERTHELSEN har overtatt som konsertansvarlig etter at Martin Revheim dro til Kongsberg. Hun stikker til oss det gule jubileusmprogrammet. Programmet rommer navn som Kim Hiorthøy, Mikal Tellé, Erlend Øye, Supersilent, Francoise Kevorkian, og selvsagt Jaga Jazzist. Foran i programmet står det: «Eg ser BLÅ som eit veldig vellukka tiltak og ser fram til mange spanande konsertar i tida framover. Gratulerer med dagen og lukke til vidare!» Hilsen Valgerd Svarstad Haugland.

Bakerst står det: «På vegne av Oslo by vil jeg takke for de musikalske drømmer Blå har meddelt oss.» Hilsen ordfører Per Ditlev-Simonsen.

Erica Berthelsen ler. Hun forteller de andre at tysk TV kommer for å lage et innslag om Blå i morgen, Martin Horntvedt nikker og sier:

- Blå må jo være Europas...

Han stopper og begynner på nytt:

- Blå må jo være verdens klubb å spille på!

- Verdens beste?

- Ja. Det er et veldig fett sted i Brüssel også, men utover det? Vi skjønte jo ikke det da vi sto her for fem år siden. Vi så alle folka og det var jo et sinnssykt kick, men vi visste ikke at det var verdens beste scene. Etter det har de spilt i USA og over hele Europa. Og det er ikke noe sted som er i nærheten, sier Martin Horntvedt. Så legger han til:

- Ja, bortsett fra det stedet i Brüssel, da.

VI REISER OSS for å gå. Martin Revheim skal kjøre til Kongsberg for ta vare på jazzfestivalen sin. Brødrene Horntvedt skal pakke sekken og reise til Spellemannutdelingen i hjembyen Tønsberg. På veien ut begynner blå-gründer Revheim å fortelle en historie.

- Gamlekjæresten min hadde møtt en fyr på byen, sier han.

- Fyren drev og skrøt av at det var han som hadde starta Blå. Han fortalte i detalj om de harde dugnadene våre og gjelda vår og allting.

- Hvem var han?

- Jeg aner ikke. Han hadde sikkert lest om oss i avisa. Det var først da gamlekjæresten min fortalte om det, at jeg skjønte at det var et sjekketriks å si at man var grunnlegger av Blå.

Martin Revheim ler godslig.

- Så da begynte jeg å si det, jeg også.

KLAR FOR FEIRING: Blå er klar for å feire seg sjøl og sine fem år. F.v. Lin Lund (bar og resturantsjef), Martin Revheim (eier og oppstarter), Erica Berthelsen (daglig leder), Martin og Lars Hornvedt (begge fra Jaga Jazzist).