Fem argumenter mot oljeboring i nord

Når regjeringen skal ta standpunkt til ny prøveboring i kystnære strøk i nord er det en avgjørelse som kan få store konsekvenser for Norsk næringsliv og bosetting i åra som følger. Man trenger imidlertid ikke være medlem av Framtiden i våre hender for å innse at det er en rekke gode argumenter mot prøveboring og etterfølgende utbygging av nye oljefelt på Norsk kontinentalsokkel med det første. Der finnes selvsagt også argumenter for, men disse kjennetegnes alle av et mer kortsiktig perspektiv. Her er fem argumenter mot ny utbygging – argumenter som politisk ledelse og industri så langt ikke har tradisjon for å lytte til.

Fysikkargumentet. Bortsett fra rent hydrogen finnes der knapt noen mer effektiv kjemisk energibærer enn hydrokarboner i flytende form (olje). De kvantemekaniske bindingene mellom atomene som utgjør oljemolekylene er nærmest ideell i så måte. Dette setter en effektiv og fundamental begrensning på muligheten for at olje og gass vil kunne utkonkurreres så lenge markedet kan tilby rimelige mengder av drivstoffet. I motsetning til industriell framstilling som biobasert drivstoff, som krever energi, så ligger oljen klar til bruk!

Moralargumentet. De fossile energireservoarene er dannet i løpet av millioner av år. Nå er et lite antall generasjoner i ferd med å bruke opp denne ressursen med en rekke mulige problemer i etterkant, som for eksempel menneskeskapt global oppvarming. I hvilken grad er det moralsk forsvarlig å etterlate jorda til våre etterkommere uten fossile naturlig skapte energilagre? Svaret gir seg selv og kan føre til at framtidige generasjoners dom over menneskene på 1900- og 2000-tallet blir svært negativ. Dette kan skje selv om nye teknologigjennombrudd skulle gjøre oss uavhengig av fossil energi innen oljealderen tar slutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Miljøargumentet. Med muligheten for global klimakollaps er det klart at jo før der utvikles ny teknologi basert på ikke-fossile og klimanøytrale energibærere som hydrogen, jo bedre. Ved å redusere mengden av olje på markedet, kan oljeprisen bli så stabilt høy at nye miljøvennlige og ikke-fossile teknologier utvikles og masseproduseres. Et eksempel på en bransje hvor dette kunne skjedd er internasjonal bilindustri. Der kunne motorprinsipper for eksempel basert på elektrisitet eller hydrogen ha overtatt hoveddelene av markedet.

Nasjonalargumentet. Oljeindustrien er lønnsdrivende i Norge og trekker til seg arbeidskraft fra alle næringer. Lærere, professorer, sykepleiere – alle kan heve lønnen betydelig ved å ta jobb i StatoilHydro. Ytterligere økning av aktiviteten innen olje og gass med utgangspunkt i norske selskaper vil fortsette å trekke til seg hardt tiltrengt arbeidskraft både fra det offentlige og fra landbasert konkurranseutsatt industri. Framfor en fortsatt ekspansjon av norsk petroleumsektor, enten det er i Norge eller gjennom lete- og utvinningsvirksomhet internasjonalt, kunne sektoren slanket seg og på det vis bidra til et mer balansert arbeidsmarked her hjemme.

Økonomiargumentet. En naturressurs som etterspørres stadig mer vil jevnt og trutt stige i verdi. Hadde bare 10% av oljen som ble utvinnet 1980 og 2000 i stedet blitt solgt mellom 2005 2010 kunne gevinsten utgjort et statsbudsjett! Mangelen på olje vil før eller seinere kreve teknologisk utvikling mot et «ikke-fossilt energisamfunn», men en slik prosess vil ta tid, kanskje 20 til 40 år. I en overgangsfase er det sannsynlig at oljeprisen kan ble «all time high». Å avvente utvinning av nye felt fram til man virkelig ser konturene av en slik overgangsperiode vil derfor kunne bli en svært god investering. Selvsagt er der en viss usikkerhet knyttet til dette argumentet: Man kan tenke seg en situasjon hvor en vare blir overflødig og deretter dumpes i markedet. Som professor Knut Bjørlykke har påpekt i en tidligere kronikk i sommer (Dagbladet, 16. juli) er dette et lite sannsynlig scenario for naturressurser som olje og gass.

Ingen av disse argumentene er det tradisjon for at norsk politisk ledelse har tatt hensyn til. Som resultat har Norge nå store nasjonale verdier plassert i et internasjonalt aksjemarked.

Oljen, som lå trygt lagret i reservoarene, er omsatt i verdipapirer som også bidrar til global økonomisk vekst, økt energiforbruk og økende miljøutfordringer. I tillegg er denne verdiplasseringen risikabel: En økonomisk krise, for eksempel i form av en ulykke, krig eller terroranslag kan gjøre investeringen verdiløs.

Det er derfor på tide å foreta historiske politiske valg av en helt annen dimensjon enn avlat i form av bevaring av regnskog. Slike valg vil også bidra til at etterslekten sitter igjen med mulighet til å bruke fossile energiressurser dersom det kreves og bidra til en sunnere utvikling av norsk økonomi. I samme ånd kunne man – framfor å investere i et globalt aksjemarked – omgjort verdiene som var håndfaste under havet, men som nå allerede er pumpet opp, til like håndfaste verdier på land i form av kunnskap og kommunikasjon. Kommunikasjon, i form av nytt jernbanenett rundt hovedstaden og mellom de største byene er ett eksempel på en investering som meget sannsynlig vil vært viktige for landet langt utover oljealderen.

En langt mer betydelig satsning på forskning og kunnskapsproduksjon vil også være en investering for framtida som både er sikrere og viktigere enn å sitte med verdier nedsyltet i en aksjeportefølje uten nasjonalhistorisk sidestykke. Å unnlate å foreta slike valg fordi de er politisk krevende sier dessverre mye om våre politikere, men kanskje mer om det folket de representerer.