Fem bom, én treff

«A Million Ways to Die in the West» er umorsom på svært mange vis.

FILM: Hvorfor synes jeg «Family Guy» er flere hakk morsommere enn Seth MacFarlanes nye westernparodi? Er det fordi førstnevnte dukker opp på flatskjermen rundt midnatt, når jeg er mindre kritisk og mer i kontakt med min pubertale side, mens «A Million Ways ...» pressevises midt på en solrik arbeidsdag? Skyldes det muligens at jeg stiller strengere krav til en storfilm enn til en evigvarende animasjonsserie? Eller er forklaringen at Seth MacFarlane ikke er så god med levende mennesker og at han prøver for hardt?

Irriterende
Mitt utgangspunkt er den anarkiske holdningen i «Family Guy» og «American Dad» og det som irriterer meg mest i MacFarlanes nye film, er hvordan han drøvtygger poengene, i stedet for å sprette lekent og respektløst videre. Jeg har ingenting imot en real harselas med westernsjangeren og virkeligheten den delvis skildret, men det bør gjøres mye smartere enn dette.

MacFarlanes første spillefilm, «Ted» (2012) var en enorm suksess der han selv ga stemme til Mark Wahlbergs bamse. Denne gangen har han muligens fått carte blanche og spiller selv hovedrollen, et feilsteg som naturlig nok setter sitt preg på verket. Den glatte MacFarlane har verken mimikk eller karisma nok til å fylle rollen som Albert Stark, en feig og talentløs sauebonde i Arizona som snubler borti revolvermenn og snasne damer.

Blodfattig
Albert har en venn, spilt av Giovanni Ribisi, som er kjæreste med en hardtarbeidende prostituert (Sarah Silverman), som ikke vil ha sex før de har giftet seg. Albert holder små foredrag om hvor fælt livet var i 1882, fortalt fra et slags 2014-perspektiv. Etter hvert introduseres den vakre Anna (Charlize Theron) og hennes farlige revolverektemann, spilt av Liam Neeson. Den blodfattige romansen som oppstår mellom Albert og Anna forsterker mistanken om at filmen utelukkende er beregnet på gutter som nettopp har startet tenåra.

Handlingen er sekundær, i beste fall, noe som forsterker humorens middelmådig kvalitet. Vitsene treffer omtrent like ofte som den talentløse Albert treffer blink med seksløperen. Et bra dansenummer, en ganske morsom drømmesekvens og vakre landskap trekker opp, i tillegg til den pompøse westernmusikken, som hadde fortjent en bedre film.