Fem fingre mot mannssamfunnet

Teorien om hersketeknikkene er syltynn. Men som praktisk verktøy er den fortsatt gull verdt.

Det var viktig at det var fem.

En for hver finger på høyre hånd. Sånn at kvinner kunne gi hverandre små men tydelige signaler når de satt på møter eller rundt kafébord. Én finger betydde for eksempel at du hadde blitt utsatt for hersketeknikk nr. 1: «Usynliggjøring». To fingre var for «latterliggjøring», tre for «tilbakeholdelse av informasjon», fire for «dobbeltstraffing», og fem for «påføring av skyld og skam». Berit Ås hadde i årevis spekulert på hva det egentlig var menn gjorde som førte til at kvinner hele tida ble jekka ned og satt ut av spill. Hun fant ut at det kunne kokes ned til De Fem Hersketeknikkene.

I 1981 ble disse teknikkene for første gang presentert i bokform, i «Kvinner i alle land… Håndbok i frigjøring» som kom på Aschehoug forlag.

Siden har de gått jorda rundt og blitt oversatt til en lang rekke språk. Begrepet hersketeknikk er i dag helt innarbeida i dagligtalen i mange land, spesielt i Skandinavia. Blant annet derfor har boka kommet med på Dagbladets liste over de viktigste sakprosabøkene i etterkrigstida. Samtidig er boka en av de sentrale norske utgivelsene i en av de viktigste politiske strømningene i nyere tid.

«Å identifisere hersketeknikkene, deres opphav og intensjon er en del av kvinnenes frigjøringskamp,» skriver hun. Det er snakk om «redskap til forsvar for den personlige integritet». Som pedagogiske eksempler på de ulike teknikkene bruker hun ofte egne ydmykelser, som da utenrikskomiteen på Stortinget var på besøk i Syria og president Assad overså henne fullstendig, fordi han trodde hun bare var komiteens sekretær.

Eller da hun sammen med en rekke andre sosialistiske partiledere hadde den tvilsomme æren å besøke Romanias diktator Ceausescu: Det ble tatt bilder hver gang han håndhilste på partilederne, men da Berit Ås sto for tur, ble hun viftet utålmodig videre, og mannen hennes endte opp på bildet i stedet.

Historiene hennes forteller om en tid da kvinner bare så vidt hadde begynt å erobre maktposisjoner. Det er nyttig å bli påmint om at den prosessen bare startet for noen få tiår siden. Som den første lederen av det nystiftede partiet SV i 1975, ble Ås oppfattet som kranglete og sær da hun ville ha tittelen forkvinne i stedet for formann. (I seinere år tapte som kjent Siv Jensen en tilsvarende kamp, og har altså den absurde tittelen formann i Frp.) Ås var sentral i å bygge tverrpolitiske kvinnenettverk både i riks- og lokalpolitikken, og det er liten tvil om at det ville vært langt færre skjørt i stortingssalen i dag hvis det ikke hadde vært for henne.

Men hersketeknikkene ble faktisk lansert etter at kvinner i hopetall hadde stormet inn i politikken, og etter at mange av kvinnebevegelsens viktigste seirer var vunnet.

De kom etter likestillingsloven, abortloven, krisesentrene og fødselspermisjonen. De markerer sånn sett overgangen til en ny fase i kvinnebevegelsens historie. Etter at kvinner og menn på nesten alle områder var blitt formelt likestilt, begynte man å interessere seg mer og mer for det som lå utenfor loven: den subtile sosiale makten som fortsatte å holde kvinner nede.

Når en kvinne fikk ubehagelige følelser av mindreverd, skulle hun spørre seg hva som hadde skjedd forut for denne følelsen. Ifølge Ås kunne hun være ganske sikker på at hun hadde blitt utsatt for en hersketeknikk. «Å gi teknikkene navn er ett av midlene til å gjøre dem ufarlige. Det skjer ved at kvinner identifiserer teknikkene og tilbakefører dem til brukeren, i stedet for å oppleve sin egen tillærte reaksjon. Slik frigjøres kvinnene fra undertrykkelsens virkninger.»

Litt av en magisk formel. Men den funker.

I årevis var jeg med og holdt selvtillitskurs for jenter, såkalte bøllekurs, der en sentral bestanddel var å fortelle om hersketeknikkene. Jeg har sett hundrevis av jenter sperre øynene opp i frigjørende erkjennelse, ved å innse at den ene flaue og ydmykende opplevelsen etter den andre ikke var deres feil. Med utgangspunkt i personlige historier fra deltakerne diskuterte vi hvilke av hersketeknikkene som hadde blitt brukt, og hva man kunne ha gjort annerledes i situasjonen. Men vi droppa det der med fingersignaler, det ble litt for 70-talls for oss.

Det er mye som er 70-talls med Berit Ås’ teori. For det første er det ingen teori i vitenskapelig forstand. Som filosof Nina Karin Monsen påpekte i en artikkel i Morgenbladet i fjor, er ikke identifikasjonen av hersketeknikkene resultat av noen som helst form for forskning. Det ligger ingen kvalitative eller kvantitative studier til grunn, hun bygger heller ikke på etablert sosial teori. Det dreier seg utelukkende om Ås’ personlige observasjoner, og det var altså rent praktiske hensyn som gjorde at det ble fem bestemte kategorier.

For det andre er det selvfølgelig ikke bare menn som bruker hersketeknikker. Dette erkjenner Ås bare delvis, og insisterer den dag i dag på at de først og fremst brukes av menn mot kvinner.

Det skyldes blant annet at Ås kommer fra en essensialistisk feministisk tradisjon som hevder det finnes en egen «kvinnekultur», som er snillere, fredeligere og mer egalitær enn «mannskulturen». Dette synet var på vikende front blant feminister og kjønnsforskere allerede på 70-tallet, og med poststrukturalismen er denne tankegangen blitt nesten antikvarisk.

Når jeg nå leser «Kvinner i alle land… Håndbok i frigjøring», er det mest slående hvor usammenhengende, slurvete og synsete den er. Det smerter meg å si det: Boka er rett og slett veldig dårlig.

Ås er professor i sosialpsykologi, men det er lite som vitner om det. Det er heller ikke meninga: Hun har klippa og limt fra foredrag og appeller hun har hatt liggende i skuffen.
 
Hennes mål er ikke først og fremst å utløse refleksjon, men handling. Teksten er sånn sett arketypisk for den politiske mobiliseringslitteraturen som ble produsert i bøtter og spann fra 60-tallet av.

Men spiller disse innvendingene egentlig noen rolle? Det finnes ingen uttømmende sosial teori som kan beskrive alle former for sosial dominans. Berit Ås er ingen strålende akademiker, men hun er unektelig en skarp observatør. Som knagger for å forstå og kritisere undertrykkende sosial oppførsel er hersketeknikkene fortsatt gode å ha.

Marte Michelet jobber i Dagbladets debattredaksjon.

HERSKETEKNIKKER: Berit Ås demonstrerer herkseteknikkene, som hun presenterte for første gang i bokform i 1981. I dag er begrepet hennes innarbeidet i mange språk. Vis mer