Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ny Giske-bok

Fem myter om mediedekningen av Giske-saken

I vår analyse av mediedekningen rundt Giske-saken, ser vi at det har etablert seg en rekke myter som gagner noen mer enn andre.

FORSKJELLIGE VINKLINGER: Mediene har fulgt Giske-saken tett, men de har vurdert den helt forskjellig, skriver kronikkforfatterne. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix
FORSKJELLIGE VINKLINGER: Mediene har fulgt Giske-saken tett, men de har vurdert den helt forskjellig, skriver kronikkforfatterne. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Ifølge et gammelt ordtak er det seierherrene som skriver historien. Det er for tidlig å si noe sikkert om hvem som kommer «seirende» ut av historien om varslingssakene som felte Trond Giske for to år siden. Noe vi derimot kan slå fast av vår analyse av mediedekningen, er at det har etablert seg en rekke myter som gagner noen mer enn andre.

FORFATTERNE: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret kommer med ny bok om Giske-saken.
FORFATTERNE: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret kommer med ny bok om Giske-saken. Vis mer

Myte 1: Mediene har løpt i flokk i dekningen av Giske-saken

Det stemmer ikke. Mediene har riktignok fulgt saken tett, men de har vurdert den helt forskjellig. Tre helt forskjellige virkelighetsoppfatninger eller diskurser har ligget til grunn for dekningen. Vi har kalt dem 1) Heksejakt på Giske 2) Kamp mot strukturell sexisme og 3) Trakasseringssak i Arbeiderpartiet.

Den første tok utgangspunkt i at Giske selv ikke har gjort noe alvorlig, men blitt utsatt for et skittent maktspill av sine politiske motstandere og politisk motiverte journalister. Den andre oppfattet Giskes oppførsel som systematisk maktmisbruk overfor unge kvinner, som før #metoo ble glattet over av partiet og ignorert av pressen. I den tredje sto Arbeiderpartiet i sentrum, og trakasseringsanklagene mot Trond Giske ble vurdert som et politisk tillitsbrudd.

Hvilken diskurs de ulike redaksjonene la til grunn, var bestemmende for hvordan de vurderte sitt mandat og sin presseetiske ryggdekning for å skrive om saken. Av den grunn var de heller ikke nådige i vurderingen av andre mediers dekning.

Myte 2: Mediene generelt, og VG spesielt, har gjort en dårlig jobb

Det er ingen grunnlag for å trekke en slik konklusjon. Mediene har i all hovedsak gjort en forsvarlig jobb i dekningen av Giske-saken, og vært sitt ansvar bevisst. Fra første stund pågikk det grundige diskusjoner om anonymitet, navngivning og kildekritikk i redaksjonene.

SNAKKER UT: Bokaktuelle Haddy Njie snakker denne uken ut i programmet «Lindmo» på NRK. Video: NRK Vis mer

Det betyr ikke at pressedekningen har vært feilfri. VG gjorde en stygg feil i å presse en uerfaren kilde. De groveste overtrampene fant imidlertid sted i råkjøret mot varslerne, både i forsøk på å få dem til å stå fram og i å diskreditere dem.

Disse bruddene på god presseskikk har fått lite oppmerksomhet, mens VGs feil skulle koste journalisten og avisa dyrt. Enkelte mediers uforsvarlige håndtering av varslere i Giske-saken har trolig bidratt til å heve terskelen for å varsle om seksuell trakassering i politiske miljøer.

Myte 3: Anonyme varslere fikk komme til orde «tusenvis av ganger»

Dette er feil. Det er viktig å skille mellom anonymiserte varslere og andre anonyme kilder. Det å ivareta varslere er grunnleggende for journalistikken. Giske-varslerne var ikke anonyme, verken for mediene eller for Trond Giske. De fleste ønsket imidlertid ikke å stå fram i media, og flere av varslerne begrunnet valget sitt i anonymiserte kronikker i Aftenposten i januar og juni 2018.

Etter at Giskes versjon av varslene ble publisert i Nettavisen 5. januar 2018 og seinere i brevet til sentralstyret som raskt ble lekket til pressen, valgte Line Oma og Sunniva Andreassen å stå fram med navn og ansikt. Innholdet i flere av varslene ble først publisert i boka Arbeiderpartiet. Alle skal ned av Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård høsten 2018, og noen av dem er fortsatt ikke kjent i offentligheten. Ved siden av Omas og Andreassens historier, er det altså Giskes versjon av anklagene som er mest kjent. Likevel har flere medier tatt påstanden om at varslerne ikke har blitt motsagt, for god fisk.

Myte 4: Mediene har bedrevet urettferdig uthenging

Nei, det blir for enkelt. Først og fremst har svært få #metoo-anklagede i Norge blitt navngitt av pressen. Redaksjonene vurderte spørsmålet om hvorvidt det var greit å navngi anklagede ut ifra personens maktposisjon. Da DN og VG valgte å navngi Trond Giske, fulgte de andre mediene etter.

Mange har reagert på at varslene mot Giske har fått vel stor medieoppmerksomhet, spesielt sammenliknet med de grovere anklagene mot daværende Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og parlamentarisk nestleder i Frp, Ulf Leirstein. Den viktigste årsaken til at Giske-saken ble så omfattende, var at den var grunnleggende omstridt fra starten av, og det fortsatt er stor uenighet om hva anklagene går ut på. Dessuten har mesteparten av mediedekningen handlet om konflikten rundt saken i Arbeiderpartiet. Det er en myte at alle lekkasjene og de mange anonyme kildene i saken, hadde en klar slagside mot Giske. De kom fra alle de tre diskursene beskrevet ovenfor.

Myte 5: Kildeutvalget foretok en grundig gjennomgang av Giske-saken

Nei, på ingen måte. Kildeutvalget ble oppnevnt av Norsk Presseforbund etter Vulkan-saken og kom i november 2019 med en rapport om journalisters omgang med kilder. Rapporten er 73 sider lang og framstår for det meste som gjennomarbeidet, men det korte kapitlet om pressens arbeid med #metoo er slående tendensiøst.

Kildeutvalget la spesiell vekt på innspill fra Trond Giske og Haddy Njie, og lot heksejakt-diskursen alene definere hva Giske-saken handlet om. For eksempel skilte de ikke mellom anonymiserte varslere og anonyme kilder, og de ga VG uforholdsmessig stor skyld i forhold til andre medier som også har begått alvorlige overtramp overfor sårbare kilder i #metoo-dekningen.

Utelatelsen av de andre diskursene både skaper en feilaktig framstilling av hvordan saken faktisk har utspilt seg og legger grunnlag for lite gjennomtenkte konklusjoner. Kildeutvalgets forslag om en innstramming i Vær varsom-plakaten om bruken av anonyme kilder, kan potensielt gjøre det vanskeligere å varsle om maktmisbruk i framtida. Det er god grunn til å diskutere dilemmaene i pressedekningen av Giske-saken, men da må alle sider av saken tas med i betraktning.

Boka «Giske-saken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet» utgis på Manifest Forlag og lanseres den 26. februar.

Hele Norges coronakart