Fem sjefer i samme stol

- Nationaltheatret er et hus preget av sterke personligheter, et sted der kjærlighet til tradisjon og ønsket om fornyelse stadig brytes. Denne særegne blandingen av hoffkultur og radikalisme kan gjøre teatret ganske uregjerlig til tider.

Slik svarer tidligere teatersjef Kjetil Bang-Hansen på spørsmålet om hva som var verst og hva som var best med å være teatersjef på Nationalteatret. - Nationaltheatret var i høy grad et privilegert teater, legger han til. - Noe som kan skape de underligste arbeidsholdninger.

- Som sjef er man lykkelig når de valgene man har tatt viser seg å være riktige, når alt fungerer, sier Maurstad og får støtte av sine fire kolleger.

En spydspiss

I dag er det hundre år siden Nationaltheatrets aller første sjef og drivkraft, Bjørn Bjørnson, kunne ønske velkommen til størrelser som Henrik Ibsen, Edvard Grieg, Alexander Kielland, og sin egen far, Bjørnstjerne Bjørnson. Dagbladet har samlet fem av de seks gjenlevende teatersjefene på teatret til et sjeldent møte.

Til sammen har de ledet landets storstue igjennom suksess og fiasko de siste tjue åra. Toralv Maurstad (1978-86), Kjetil Bang-Hansen (1986- 88), Ole Jørgen Nilsen, Sverre Rødahl og Ellen Horn (1988- 90), Stein Winge (1990- 92) og Ellen Horn (1992- 2001) er glade for å treffe hverandre på kontoret hvor de alle har tatt sine avgjørelser på teatrets vegne.

- Hva betyr Nationaltheatret for dere?

- Nationaltheatret skal være en inspirasjon for teaterlivet i hele landet og en spydspiss for teaterkunsten. Akkurat nå betyr huset her og menneskene i det alt for meg. Nationaltheatret er mitt andre hjem, sier teatersjef Ellen Horn.

Vakrest i Europa

- Nationaltheatret er kanskje det vakreste teaterhuset i Europa med en scene som har gitt meg noen av mine største teateropplevelser. Som arbeidssted er teatret et kraftsentrum fylt av liv og store motsetninger. Det er et teater som preger en. På godt, men dessverre også på vondt, sier Bang-Hansen.

- Teatret har sterke og flotte tradisjoner og er et potent og kreativt hus. Skuespillerne er min andre familie, tilføyer Horn.

- For meg betyr Nationaltheatret realiseringen av alt det jeg som ung mann drømte om, sier Nilsen.

- Nationaltheatret er en stor del av mitt liv også. Dessuten er det her de beste kreftene og de største utfordringene er. Nationaltheatret er og bør være landets viktigste scene, mener Winge.

- Hvilken funksjon har Nationaltheatret i dag?

- Vi trenger et nasjonalt teater som kan spille de store verkene, Goethe og Shakespeare, spesielt i en tid som denne hvor TV og andre medier konkurrerer om folks oppmerksomhet. Én episode av «Hotel Cæsar» samler like mange mennesker som fem år med fulle hus på Nationaltheatret, skremmende nok, sier Maurstad.

- Nationaltheatrets funksjon er rett og slett å være et lokomotiv for all scenekunst i landet og en ledende kulturfaktor, mener Nilsen.

- Og ved siden av sin sentrale rolle i landets teaterliv har Nationaltheatret også en viktig seremoniell funksjon som landets storstue. Teatrets lette, men varme salong er som skapt til fest, sier Bang-Hansen.

Visjonen lever

- Hvem har vært viktigst for Nationaltheatret i disse hundre årene som har gått?

- Uten tvil Bjørn Bjørnson, samstemmer alle fem.

- Jeg vil også nevne teatersjef Arild Brinchmann. Han tok Nationaltheatret inn i den moderne tid, sier Winge.

I kveld er alle de fem sjef-veteranene samlet på sitt kjære teater for å feire 100-årsjubileet. Ellen Horn som konferansier, og de andre enten på scenen eller i salen. Bjørn Bjørnsons visjon lever fortsatt, og under hans portrett på sjefskontoret diskuteres det ennå hvilket stykke av Ibsen som bør være det neste på programmet. Ikke alt har forandret seg.