Fem til Seven

Elegant kraft-popdebut på lavbudsjett.

Mye er skjedd på de tre årene som er gått siden Oslo-bandet Seven stakk av med seieren i So What! og NRK Petres Zoom-konkurranse. Til tross for et par hiter på Petre og en video på MTV, har det sikkert irritert Seven-sjef Ole Tom Torjussen grenseløst at Briskeby kom dem i forkjøpet med å bringe forførende Garbage-inspirert kraftpop ut til de store massene her hjemme. Debutalbumet «At the Sixes and Sevens» står likevel stødig og selvsikkert på egne bein, selv uten trendkonsulenter og skyhøye stylistutgifter. Innspilt på en åttespors båndspiller, er albumet naturlig nok røffere i kantene enn Briskebys strømlinjeformede sound - en låt som «The Train» rocker så hardt at den er nærmere Patti Smith enn Blondie. Seven er likevel best på sine utilslørte popfrierier som «Bite», «Hush» og den Cardigans-aktige «Spin», hvor vokalist Annette Gil tilfører norsk undergrunnsrock sårt tiltrengt eleganse og sensualitet.