Høyere status: Lærermangelen kan bøtes på med bedre vilkår for lærere, skriver spaltist Assad Nasir. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
NB! MODELLKLARERT
Høyere status: Lærermangelen kan bøtes på med bedre vilkår for lærere, skriver spaltist Assad Nasir. Foto: Berit Roald / NTB scanpix NB! MODELLKLARERTVis mer

Skole:

Fem tiltak for å
heve lærerens status

Skal vi løse framtidas lærermangel, må yrkesstatusen heves.

Meninger

Statistisk Sentralbyrå publiserte 1. november 2018 en rapport som framskriver et lærerunderskudd i grunnskolen på ikke mindre enn 6 700 årsverk i 2040.1 Også i tidligere rapporter er lærerunderskudd framskrevet. Debatten om hvordan vi skal få flere lærere har pågått lenge, og fra politisk hold framsettes tiltak for å kunne løse fremtidens lærermangel.

Spaltist

Assad Nasir

Lærer i videregående skole og forfatter av boken Kunsten å være pakkis.

Siste publiserte innlegg

I den forbindelse snakkes det ofte om at statusen til læreryrket må økes. Tiltak som karakterkrav i norsk og matte for opptak til lærerutdanningen, og krav om mastergrad, skal angivelig bidra til dette. Lærerorganisasjonene har selv arbeidet for å få en masterutdanning for lærerne. Det er vel ingen som er uenige i viktigheten av at lærerne er både faglig og pedagogisk kvalifiserte, slik at barn og ungdom kan få den beste opplæringen vi kan gi.

Men samtidig er det en relativt stor andel nyutdannede lærere som ikke går inn i læreryrket etter fullført utdanning. I følge Gnist Indikatorrapport 2016 er det i perioden 2008-2014 stabilt mellom 73-75 % nyutdannede lærere som begynte å jobbe i skolen året etter at de ble uteksaminert. Altså er det om lag 1 av 4 som ikke går inn i en lærerjobb etter å ha utdannet seg til lærer. I tillegg kommer det fram i en artikkel fra 2015 i Utdanningsforskning2 at 33 % av nyutdannede lærere i Norge slutter etter fem år. Det bør få varsellampene til å lyse.

Varsellampene lyser nok, men det er så vidt jeg vet nesten ingen politiske partier som klarer å tenke ut tiltak og forslag som faktisk vil øke statusen eller rekrutteringen til læreryrket.

Langt mindre klarer man å gjøre noe med at relativt mange enten aldri starter å jobbe i skolen eller går til andre yrker etter kort tid i skolen.

Jeg vil derfor foreslå 5 tiltak som kan, og etter min mening vil, bidra til å øke læreryrkets status, og dermed forhåpentligvis også øke rekrutteringen til yrket. Noen tiltak er godt kjente, andre har jeg kommet frem til etter ti års erfaring som lærer.

Det første er lønnsøkning. Umiddelbart kan det virke som ren grådighet, men det er gode grunner til at lærerlønna bør økes. Statusyrkene kjennetegnes ved aktelse i samfunnet, karrieremuligheter og relativ høy avlønning.

Jeg vil påstå at læreryrket ikke har noen av delene. Mangel på aktelse viser seg for eksempel når politikere i et forsøk på å snakke lærerne opp ender med å snakke lærerne ned. Ingen er uenige om at vi trenger gode lærere. Men når Høyre for eksempel sier at vi trenger enda bedre lærere, sier man samtidig at de lærerne vi har ikke er gode nok. Og hvis lønn blir et tema snakkes det bort som noe uviktig.

Lønnsdannelsen i Norge baserer seg på noen sentrale prinsipper, for eksempel at en byrde skal oppveies av et gode. Et slikt gode kan være høyere lønn. Læreryrket har flere åpenbare byrder som etter min mening ikke blir kompensert i dag. Det første er at lærere har tvungen ferie. Man må følge skoleferiene, og det innebærer at man ikke kan ta en uke fri utenom feriesesongen for å kunne for eksempel få billigere ferietur til sydligere strøk.

I tillegg har lærere komprimert arbeidsår sammenlignet med andre arbeidstakere. Fordi et arbeidsår i skolen består av 38 uker + 6 planleggingsdager, har lærere en arbeidsuke på 43,2 timer. Den ekstra belastningen dette medfører må kompenseres.

Men dessverre er det få politikere som innser det. I løpet av mine ti år som lærer har det mang en gang hendt at kollegaer har brast i gråt under stort arbeidspress. En undersøkelse gjennomført blant lærere i ungdomsskolen og videregående skoler i Norge viser at lærere opplever stor grad av stress og utmattelse.

Jeg mener det henger nært sammen med det store arbeidspresset lærerne jobber under. Lærerne bærer byrden, men kommer ikke til å få økt status med mindre byrdene blir kompensert.

Det andre tiltaket er å gi større karrieremuligheter i læreryrket. I dag er det slik at hvis man vil gjøre karriere innenfor skolesystemet må man slutte som lærer og gå inn i administrative yrker som avdelingsleder og rektor, eventuelt til universitet og høyskole.

At man må forlate et yrke for å gjøre karriere vitner tydelig om at det ikke er et statusyrke. Det gjøres for tiden et forsøk med lærerspesialister, men det er for tidlig å si hvordan det fungerer. Noe blir altså gjort, men det trengs en mer helhetlig gjennomgang av hvilke karrieremuligheter det er mulig å legge opp til, uten at man trenger å gå ut av læreryrket.

Det er en rekke funksjoner som kan formaliseres mer, og i forlengelse av det lønnes skikkelig. Det kan være som mentor for nyutdannede lærere, som fagleder for et team eller som koordinator for ulike prosjekter. I tillegg kan det være verdt å se på hvordan man kan kombinere jobb som lærer i skolen og akademiker på universitet og høyskole.

Et tredje punkt kan være å tenke nytt om overordnede strukturer og organisering av skoleåret. I dag er skoleåret 190 dager. Slik har det vært siden 1994, da skoleåret ble forlenget med en uke. Jeg mener at man med fordel kan gjøre skoleåret enda lengre, forutsatt at man da gjør skoledagen kortere, både for elever og lærere.

Siden forrige gang skoleåret ble utvidet har skolen blitt fylt med stadig mer innhold. Det har vært økende krav til dokumentasjon, som naturlig nok tar tid, og det har vært økende krav til hva elevene skal lære og prestere. Men tiden man har hatt til rådighet har ikke økt.

Regnestykket er enkelt, resultatet blir større press, både på lærerne og elevene. Det er i grunn høyst merkelig at man for tiden gjennomfører den største endringen i skolens innhold siden Kunnskapsløftet 2006, men gjør ingen endringer i de overordnede strukturene og rammene for lengden på skoleåret eller timefordelingen i de ulike fagene i skolen.

Videre må lærerne få mer tid til kjerneoppgavene. Disse er selvfølgelig undervisning og nok tid til både for- og etterarbeid. Jeg ser også på faglig og pedagogisk oppdatering som en viktig del av lærerens primæroppgaver.

I dag legges det i svært liten grad til rette for at lærere kan holde seg oppdaterte. Det blir noen drypp her og der, men lite eller ingen systematisk arbeid med dette. Jeg mener at man bør ha en egen tidsressurs i stillingen til faglig oppdatering.

En slik ressurs vil komme både lærerne og elevene til gode. I jobben som lærer er man så å si aldri utlært. Vi må holde oss oppdaterte på ny forskning, ny kunnskap, nye metoder. Men når man allerede er presset på tid og arbeidsoppgaver, er det begrenset hvor stort overskudd man har til å fornye seg.

Et femte og siste punkt er en bedre livsfasepolitikk i alle faser av livet. I dag er det godt innarbeidet at man tilrettelegger for seniorer. Det har seniorene i lærerstanden fortjent. Men man bør også ha en tydelig og avtalefestet livsfasepolitikk for blant annet småbarnsforeldre.

Det er generelt stort arbeidspress på lærere. Når småbarnsperioden kommer i tillegg til det store arbeidspresset, blir det rett og slett for mye. Noen velger å gå ned i stillingsprosent, andre vil kanskje finne seg jobb utenfor skolen. Det blir rett og slett vanskelig å kombinere lærerjobben og familielivet i akkurat den perioden man har små barn. Mer tilrettelegging i ulike livsfaser vil kunne bidra til at flere står i lærerjobben.

Hvis vi gjennomfører disse fem tiltakene er jeg rimelig sikker på at det vil bli mer attraktivt å være lærere, at det læreryrket vil få høyere status, og minst den respekten og aktelsen lærerne fortjener.