Feminine forviklinger

«Kvinner i for store herreskjorter» setter et nervøst lite spørsmålstegn ved hva det vil si å være seg selv.

FILM: En selvtvilende kulturmann i førtiårene møter en ivrig ung kvinne på kunstmuseum, og en gnist tennes. Skjønt, egentlig er begge kanskje mer fascinert av det smigrende i situasjonen, enn av hverandre. Litteraturstudenten Sigrid (Inga Ibsdotter Lilleaas) føler seg som en ufiks outsider og skriver rasende dikt om de nusselige jentene som vandrer rundt i filmleiligheter i kjærestens skjorte. Hun tror hun endelig blir sett for den hun er. Det tindrende beundrerblikket får forfatteren Kåre (Hallvard Holmen) til å føle seg som pokker til kar. Lilleaas har den riktige intesiteten, Holmen skaper en fint selvhøytidelig karikatur.

Kvinnelighet og klisjeer
Denne kleine, lille affæren er den mest levende historietråden i «Kvinner i for store herreskjorter», en komedie basert på Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» og flyttet fra regngrå Bergen til et solfylt og innbydende Trondheim. De to andre fortellingene, om den høygravide performancekunstneren Trine (Henriette Steenstrup) og den lengtende lagersjefen Agnes (Anne Krigsvoll) forblir noe uforløste, men har begge et frustrert bankende hjerte.

Komedien handler om kvinnelighet og klisjeer, og er en liten feministisk debatt i seg selv. Tre kvinner i forskjellige aldre hengir seg til kunstneriske prosjekter med et feministisk drag, i noe som kanskje er vel så mye en flukt som noe annet. Ingen av de tre vil defineres, av andre eller seg selv, utfra forventningene om hvordan de skal være, og beinflyr over til motsatt ytterlighet. Trine vil gjøre fødselen til en performance, Agnes angrer at hun som ung ga fra seg barnet sitt for å hengi seg til forfatterlivet, mens Sigrids prosjekt nok bærer i seg en frykt: Hun vil at andre skal gjennomskue klisjeen i stedet for å måle henne opp mot den, og finne henne for lett. Det vil si, helt til hun forelsker seg, og livet blir en eneste stor klisjé.

Mistet stemmen
Noe har gått tapt i oversettelsen. Bokens irritable, skarpe og ømskinnede fortellerstemmer, som var med på å gi historiene skimmer og særpreg, og har ikke kunnet overføres til filmen. Herreskjorter tas av og på med tunge symbolske labber. Tilbake står en historie som ennå har i seg både søtt, sårt og syrlig, men som er et enklere prosjekt.