BREV TIL EN DRAPSMANN: Ønsket om å oppnå en unik forbindelse med én som ved første øyekast ikke virker åpen for det, og gjennom den forandre ham, er en feminin drøm med dype røtter. Den finnes overalt i populærkulturen, og kanskje også i kvinnene som sender Anders Behring Breivik kjærlighetserklæringer i fengsel. Foto: Colourbox
BREV TIL EN DRAPSMANN: Ønsket om å oppnå en unik forbindelse med én som ved første øyekast ikke virker åpen for det, og gjennom den forandre ham, er en feminin drøm med dype røtter. Den finnes overalt i populærkulturen, og kanskje også i kvinnene som sender Anders Behring Breivik kjærlighetserklæringer i fengsel. Foto: ColourboxVis mer

Feminint og fordreid

Behovet som driver kvinnene som sender kjærlighetsbrev til Anders Behring Breivik, finnes overalt i kulturen.

Kommentar

Det burde være vanskelig å bli betatt av enn en mann som har drept 77 mennesker. Likevel svermer kvinner for Anders Behring Breivik. Morgenbladets Simen Sætre står bak en ny reportasje som handler om de kvinnelige beundrerne Breivik har i Norge og i andre land, som sender ham følelsestunge brev og poserer i «Free Breivik»-t-skjorter.

Det er lett å føle  umiddelbar vantro i for den som leser om dette, og om at Boston-terroristen Dzokhar Tsarnaev har fått en stor kvinnelig fanskare. Eller at drapsmenn på dødsscella får kjærlighetserklæringer fra fremmede kvinner utenfor murene. Men ofte når mennesker legger ekstreme trekk for dagen, dreier det seg ikke om noe absurd eller fullstendig fremmed, men om en fordreid versjon av trekk som også finnes i normale varianter.

Svært mange romantiske bøker og filmer som slår an hos et kvinnelig publikum, handler om en kvinne som klarer å forstå og låse opp en fjern og kanskje skadet mann, og belønnes ved at han kommer henne i møte. Litteratursosiolog Cecilie Naper har skrevet om de norske romanene som gjennom det tyvende århundre var mest etterspurt i bibliotekene og kioskene, og funnet at de har mange fellestrekk: Som regel er de kjærlighetshistorier der en kvinnelig hovedperson prøver, og helt eller delvis lykkes, i å frelse mannen gjennom sin kjærlighet.

Dette stemmer både for en kompleks klassiker som «Kristin Lavransdatter» og en serieroman som Margit Sandemos «Trollbundet», for filmer som «Pretty Woman» og fenomener som «Fifty Shades of Grey». Ønsket om å oppnå en unik forbindelse med én som ved første øyekast ikke virker åpen for det, og gjennom den forandre ham, er en feminin drøm med dype røtter. Mennene i historiene har høy status, de er høye, handlekraftige og ofte rike.

For kvinnene som skriver til drapsmenn rekker det tilsynelatende at de er berømte. Handlingene deres kan kanskje, for den som virkelig vil, tolkes som et behov for å bli elsket og reddet. «Da rettssaken begynte, ville jeg være der for ham», sier Breiviks brevenn «Victoria». «Det føles viktig å være der, fordi andre venner har forlatt ham».

Et apropos finnes i privatlivet til en av vårens mest foraktede menn, åtti år gamle Donald Sterling, eier av basketballaget Los Angeles Clippers, som nylig ble utestengt fra basketballigaen i USA etter at de grove, rasistiske uttalelsene hans ble fanget på tape. Da den unge elskerinnen hans, som tok opp tapen, ble intervjuet om hvordan Sterling hadde det, sa hun: «Jeg tror han føler seg alene, at de som er rundt ham ikke støtter ham. Jeg vil hjelpe ham å redde seg selv. Jeg er hans fortrolige, hans beste venn».

Å overføre slike følelser på en massemorder, krever en spesiell personlighet. Ideologisk overbevisning, høyst selektiv empati og en evne til å se bort fra vesentlige sider av virkeligheten hører nok med i den emosjonelle smeltedigelen. Men behovet i bunn er ikke ulikt dét som har drevet så mange inn i kinomørket, ned i lesestolen, eller inn i kjærlighetsforhold som kanskje viste seg ikke å bli helt som de trodde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook