Feminisering eller modernisering?

SKOLE: Stereotype og foreldete syn på kjønn er antakelig det skolen minst av alt trenger i dag.

DAGBLADET SETTER 19.2 fokus på hva kjønn og klassebakgrunn betyr for å klare seg bra i skolen. Nyere undersøkelser av karakterer, læringsproblemer og frafall viser at gutter og barn av foreldre som ikke selv har høyere utdanning i gjennomsnitt kommer dårligst ut. Dette er selvsagt en uhyre viktig problemstilling, ikke minst for en skole som tar mål av seg til å være demokratisk, likhetsskapende og tilpasset den enkeltes opplæringsbehov. For å møte problemene i praksis trengs det imidlertid kunnskap om hva problemene faktisk dreier seg om. Statistikk er vel og bra, men i seg selv forteller resultatene lite. Likevel mener både kunnskapsministeren og de intervjuede forskere at de har løsningen: Skolen må bli mer maskulin! Hva som ligger i dette er nokså uklart. Det som derimot er ganske tydelig er at de fleste av de intervjuede resonnerer ut fra et stereotypt og foreldet syn på kjønn. Dette er antakelig det skolen minst av alt trenger i dag. Jeg vil peke på tre ting:

DET FREMGÅR ikke om de omtalte undersøkelser har undersøkt utviklingen over tid. Jenters overrepresentasjon i høyere utdanning er ny: Jentene gikk forbi guttene i antall både i videregående skole og i høyere utdanning i løpet av 1980 tallet. Men når det gjelder karakterer så har jentene, lenge før likestillingspolitikken så dagens lys i de nordiske land, fått bedre karakterer enn guttene. Og i spesialundervisningen har gutter alltid utgjort en stor majoritet av de som henvises. Spørsmålet vi ikke får svar på i Dagbladets oppslag er altså om disse forskjeller har blitt vesentlig større f.eks. de siste 10 årene? Eller om det nye er at jentenes forventning om egen utdanning og yrke har økt slik at de til forskjell fra tidligere nå bruker sine gode karakterer til å gå forbi guttene ved inntak til høyere utdanning. Foreløpig har dette ikke ført til at de har blitt yrkeslivets vinnere, så det er kanskje på sin plass å spørre hva som egentlig er så dramatisk?

I DAGBLADETS oppslag og i de kommentarer som er innhentet er det en påfallende forskjell i tilnærmningen til de to tapende grupper: På den ene siden gutter, på den andre siden barn fra arbeiderklassen. Når det gjelder arbeiderbarna er perspektivet at disse barn er språk- og ressurssvake, at foreldrene må ha støtte til å gi en bedre oppdragelse, at barna må ha tilpasset opplæring for å komme på nivå med skolens krav og at mye også avhenger av deres eget valg og innsatsvilje. Når det gjelder guttene derimot er det plutselig skolen som er problemet. Mens arbeiderbarna må endre seg eller få hjelp slik at de passer til skolens krav, er det skolen som må endre seg for å passe til guttenes krav. Forunderlig. Ikke minst i betraktning av at den guttegruppen som ser ut til å klare seg dårligst, ser ut til å være sterkt overlappende med den gruppen som kommer fra familier hvor foreldrene er ufaglærte.

DETTE PARADOKSET peker på at «gutter» ikke er noen homogen kategori og at problemstillingen ville tjene sterkt på at det ble spesifisert hvilke gutter som har hvilke problemer. Det er definitivt ikke alle gutter som klarer seg dårlig i skolen - faktisk forteller Øyas undersøkelse oss at f eks 25% (mot 33% av jentene) får høyeste karakter i engelsk. Med den bastante kjønnsoppdeling det resonneres innenfor må det vel bety at disse guttene er feminine og dermed undertrykte? Den ukritiske bruken av kjønnskategorien fremmaner også et bilde hvor det enten er synd på jentene eller synd på guttene. Men det er vel ikke bare tenkelig, men nokså sannsynlig at ulike grupper av jenter og gutter har ulike typer av problemer i skolen, f.eks. relatert til sosial klassebakgrunn og etnisitet. Har vi ikke akkurat beklaget oss over gruppen av demotiverte jenter i dokumentaren «Jenter»? Hvor var de i Dagbladets oppslag?

DEN STEREOTYPE kjønnstenkningen tildekker også det forhold at kjønnsrolleatferd kan ha endret seg hos barn. Det er mye som tyder på at den tid er forbi da klasserommene var befolket av stille og flittige jenter. Flittige er de nok fortsatt, men definitivt ikke stille. Bildet av «det feminine» som passivt og konformt og «det maskuline» som ekspansivt og originalt har en lang idéhistorie, men kanskje det var bedre å sjekke dagens virkelighet hos de oppvoksende generasjoner? Det meste klasseromsforskning om kjønn er i dag 20-30 år gammel. Det er et skrikende behov for oppdatert kunnskap blant annet for å forstå hva som kan ligge bak de statistiske gjennomsnittsforskjeller. Når denne kunnskapen mangler får fordommer om kjønn fritt spillerom. Kanskje jentenes forsprang nettopp kan handle om at mange av dem har fått lagt av seg en passiviserende jenterolle, men fortsatt er flinke til å kommunisere og planlegge? I den grad guttene halter etter her bør de selvsagt få hjelp, men ikke nødvendigvis til å gjenopprette en gammeldags maskulinitet.Kjønnsstereotypiene florerer både hos ministeren og flere av forskerne når det gjelder konkretisering av «det maskuline» og «det feminine». Situasjonen kjønnes etter behov: Mens Kåre Heggen mener at jentene vinner fordi skolen belønner passivitet og konformitet, forklarer Thomas Nordahl det omvendt med at jentene vinner fordi skolen i dag krever mer selvstendighet. De intervjuede ungdommer synes å være mest enig med Nordahl: Jenter planlegger, tenker fremover, har styr på tingene i et komplisert samfunn.

SPØRSMÅLENE blafrer i vinden: Har skolen forandret seg eller har den ikke forandret seg? Og i så fall i hvilken retning: Mer passivitet eller mer selvstendighet? Hvis skolen har forandret seg har denne endring da noe med kjønn å gjøre? Skyldes forandringen at skolen har blitt femininisert gjennom de mange kvinnelige lærere - eller skyldes den at skolen har blitt modernisert fordi samfunnet og arbeidsmarkedet i dag stiller andre krav til kompetanse enn tidligere? Hvis det siste er tilfellet fremstår ministerens forslag om å tilpasse skolen til en utdatert maskulinitetsform som et oppsiktsvekkende selvmål. Kanskje det hadde vært en bedre idé å gi guttene tilpasset opplæring så også de klarer å håndtere kravene som det moderne livet stiller? I denne sammenheng kan det helt sikkert være en god ide med flere mannlige lærere, ikke fordi de skal tilføre skolen utdatert maskulinitet, men for at en mer jevn fordeling av lærerne kan motvirke den fremherskende forvirring hvor femininitet og modernitet forveksles.På Senter for kvinne- og kjønnsforskning starter det i 2007 opp et nytt stort prosjekt om jenter og gutter i skolen, med støtte fra Norges forskningsråd: Nye kjønn, andre krav? Likestillingens barn i skole og familie . Her skal vi gå bak statistikkene og inn i klasserommene for å se hvordan kjønn i endring og en skole i endring samvirker. Øystein Djupedals departement har fått invitasjon til å være med. Jeg håper han sier ja.