Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Feminisme - «ett underbart måste»

Feminisme er for meg «en medvetenhet om att vi lever i ett samhälle där män er överordnade kvinnor och en vilja att ändra på detta», sier Linna Johansson i «Fittstim». Kvinner som ikke vil godta mannsdominansen i samfunnet og som har et ønske om å endre dette, er feminister uansett om de er ikledd lange skjørt fra 70-tallet eller «power-suit» fra 80-tallet, sier jeg. Feminister skal være forskjellige, vi trenger rødstrømper og Gucci-feminister, statsfeminister og «fittstimere», kvinnefrontere og gardkjerringfeminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jo flere innpakninger feminister kommer i, jo bedre er det. Jo flere arenaer vi opererer på og jo mindre forutsigbare vi er med hensyn til fremtoning og interesser, jo bedre. Feminismen er et felles prosjekt som ikke lar seg stoppe av ulikheter i klesstil og individuelle kampsaker.

Innpakning, erfaring og innfallsvinkel «bestemmer» «hva slags» feminist du er, men én ting er felles: bevissthet om maktubalansen mellom kvinner og menn. Dette gir seg ulike utslag etter hvilket ståsted og hvilke interesser vi har. Og ikke minst hvor i livet vi er.

Unge jenter blir hengt ut på Internett når de ikke svarer til forventningen om å gi seksuelle tjenester i gjenytelse til gutter som «kaster bort tiden» på å være hyggelige i håp om å få seg et nummer. «Luremus» kalles de, jentene som sier nei og mener det. Gutters ideer om at de har en selvfølgelig rett til forvente sex i bytte med koseprat, gjør at de i «rettferdighetens navn» henger ut jentene.

«Redde for makt og ansvar» kalles kvinner som ikke er medlemmer av «Gutteklubben» og derfor ikke når opp i konkurransen om lederjobbene i næringslivet. Mannlige ledere i næringslivet er politisk korrekte nok til å si at de ønsker flere kvinnelige ledere. Å gjøre noe for det, derimot, er påfallende ofte vanskelig. «Det er vanskelig å finne kvinner med riktig kompetanse til et styre som nå står foran svært krevende internasjonale utfordringer,» sa Egil Myklebust, generaldirektør i Hydro, til Aftenposten 24. juli 1998. Han er ikke på noen måte enestående.

Jenter som flytter ut, får skylda når mannfolk i fraflyttingskommuner havner i armene på prostituerte og «må» skaffe seg «postordrebruder». Når ordføreren i Kåfjord vil bruke kommunale næringsmidler på å skaffe ungkarene damer fra utlandet, slik at de kan opprettholde folketallet, er det underforstått at dette er det jentene som har flyttet, som har stelt i stand. Menn som har brukt alle midler for å holde jentene unna lokalpolitikken og andre maktarenaer, «skjønner ikke» hvorfor bygdene blir avfolket.

Ingen må tro at dette er tilfeldigheter. Noen ønsker å styre utviklingen slik at menn i alle aldre beholder sine maktposisjoner og privilegier enten på det seksuelle, økonomiske eller politiske området. De ser seg tjent med at seksuallivets, arbeidslivets og lokalpolitikkens spilleregler forblir menns spilleregler.

Andre ønsker å ikke se, mens noen ønsker forandring.

Feminisme er antidepressivum for unge jenter.

Redaktør i Henne, Ellen Arnstad, mener at kjønnskampen nå handler om individuelle krav, ikke opptog. Kampsaker som selvbestemt abort hadde et potensial til å forene kvinner på tvers av de fleste skillelinjer. Som et resultat av kvinnekampens seire er vi nå kommet dit at kvinners individuelle kampsaker er mer ulike. Likevel er opprinnelsen til sakene felles: de dreier seg alle om mangelen på likestilling alle kvinner opplever. Faren ved at likestillingskampen kun blir et personlig prosjekt, er at solidaritetsfølelsen og bevisstheten om hva kjønnskamp i dag dreier seg om, blir borte. For unge jenter blir dette særlig påtrengende. De har vokst opp med en likestillingsideologi som har forledet mange av dem til å tro at de lever i et likestilt samfunn. Når de så opplever at de blir oversett i skolen, ikke blir tatt på alvor når de blir klådd på av klassekamerater, får dårligere betalte sommerjobber enn gutta, skjønner mange at det ikke stemmer at vi er likestilt, selv om vi har et lovverk og et offentlig likestillingsapparat. Likevel tror noen at det er de selv som har gjort noe galt - vært kledd for utfordrende, ikke stått på nok for å hevde seg på skolen, valgt feil arbeidsgiver. På jenters vis ser de innover, i seg selv, på jakt etter svaret på hva som ikke stemmer, hvorfor de ikke oppnår det de regner som selvfølgeligheter. De blir deprimerte og handlingslammet, og framfor alt liker de ikke å snakke offentlig om det. De, som har «alle muligheter», har jo mislyktes. I stedet for lykkepiller ville mange blitt friskere om de så sammenhengen: mangelen på likestilling mellom kvinner og menn, jenter og gutter! Protest og opprør ville vært den riktige medisin for mange «flinke» jenter med lav selvtillit, depresjoner og bulimi. Illusjonene om det likestilte samfunn gjør dem bokstavelig talt syke!

På den annen side finnes mange sinte jenter som ser, og ikke minst handler. I stedet for å kaste bort tiden på ørkesløse diskusjoner om hvorvidt de er mannshatere og hurper eller ei, tar de ansvar for eget liv. Unge jenter markerer seg i økende grad som handlingsrettede, sterke og dominerende. De forventer likestilling, også på hjemmebane, får de det ikke, skiller de seg. Jenter flytter fra bygda når mulighetene til jobb og utdannelse er for snevre, og kjønnsforventningene for knugende.

Det er dette vi må fokusere på, ikke om vi er den ene eller andre typen feminister. Å se verden med likestillingsbriller, å se maktubalansen, er det avgjørende.

Båstenkning og fordommer driver ikke kjønnskampen videre. Beate Nossum i Dagbladet mener at rødstrømpene nå har forlatt slagmarken og at Gucci-feministene har overtatt med beretninger om egen vellykkethet og drømmer om den androgyne mannen. Nossum tar feil. De som mener at likestillingen har kommet langt nok, er ikke feminister. Rødstrømpene forlot heller aldri slagmarken, men som gode geriljakrigere endrer de strategi og kamparenaer ettersom verden forandrer seg. 70-årenes kamprop om å få ligge øverst var nødvendige og hensiktsmessige da målet var å vekke kvinner, få oppmerksomhet rundt saken. «Fittstim»-jentene bruker samme strategi, men har gått fra demonstrasjonstogene og inn i tabloidpressen. Ingen klandrer dem for det, tvert imot. Det slående er at sakene de tar opp, er mange av de samme som rødstrømpene tok opp for 30 år siden. Trusselen om å bli kalt «tørrfitte» er helt lik «mannshater»-merkelappen som i alle år har vært forsøkt klistret på kvinner som er opptatt av likestilling. Forbindelseslinjene fra «Fittstim» til 70-tallets rødstrømper er åpenbar.

Oppmerksomheten rundt «Fittstim» og diskusjonen om den nye feminismen skyldes strengt tatt ikke så mye hva som blir sagt, som hvem som sier det. At jenter fortsatt opplever at de er mindre verdt og sier det, er oppsiktsvekkende for alle som trodde at vi var i mål. Vi som i årevis har jobbet for likestilling, er strålende fornøyde med at tabloidpressen nå endelig har tatt saken. For de som har giddet å høre etter, har budskapet fra feminister nettopp vært at vi ikke har likestilling.

Veien videre går gjennom de unge som nå har sett, og som tør å stå for det. Det er igjen blitt stuerent å si høyt at feminisme er bra. Med ett er de som hårdnakket har benektet at de er feminister, blitt akterutseilt og utrendy. Håpet for framtida er de som ser feminismen som et felles prosjekt, som også involverer menn. Kvinner er ikke lenger avhengige av menn, men fortsatt ønsker mange av oss å leve sammen med dem. Smarte menn er på feminismens side, og ser at de har alt å vinne på en endring av både mannsrollen og kvinnerollen. De andre har vi gudskjelov mulighet til å velge bort som våre partnere.

Feminismen er «ett underbart måste!» (Sandra von Plato i «Fittstim»)