Feminisme uten feminisme

Hvorfor har det blitt så viktig å kalle seg feminist?

UNGE VENSTRE ser ut til å ha blandet sammen kollektivistiske politiske løsninger med å politisk analysere kollektivet, og tar avstand fra begge deler i debattartikkelen «Feminisme uten sosialisme» i Dagbladet 2.04. I sin redegjørelse for hva de mener er liberal feminisme i sporene til John Stuart Mill og Mary Wollstonecraft, uttrykker de indignasjon over Kvinnegruppa Ottars påstand om at kvinner er undertrykte selv om de ikke føler det sånn. De mener påstanden «uttrykker en tilsynelatende allvitenhet» og minner om «religiøse fundamentalisters hang til å frelse kjettere.» Å påpeke bindende strukturer blir for Unge Venstre et ekskluderende overtramp. Dette standpunktet tar de med referanse til de radikale tenkerne Mill og Wollstonecraft.

I MOTSETNING til hva Unge Venstre ser ut til å tro, mener deres åndskjempe Wollstonecraft at kvinner er undertrykte uavhengig av kvinners egen oppfatning. Kanskje ikke så fryktelig sjokkerende, men Wollstonecrafts teori må nesten komme som en overraskelse på Unge Venstres såkalte feminister. Hun mener nemlig at kvinner blir undertrykt til dumhet, av dumhet. Kvinner blir dannet til ignoranse og selvopptatthet, hevder Wollstonecraft. Vi mener ikke at kvinner er dumme. Kjønnsrollene har forandret seg radikalt siden søttenhundretallet, men poenget til Wollstonecraft, at den kulturelle strukturen blir en selvoppfyllende profeti, at den rettferdiggjør og reproduserer seg selv, bør noteres. Dette poenget blir tatt opp igjen hos John Stuart Mill. Mill underlegger seg heller ikke enkeltindividets selvforståelse i sin analyse av dannende og bindende strukturer. Han mener, i likhet med Wollstonecraft, at (attenhundretallets) kvinners manglende interesse for, og evne til, politisk ansvar, skyldes at de ikke fikk muligheten. Han sier at man ikke kan uttale seg om kvinners naturlige evner før man har full likestilling mellom kjønnene. Da vil kvinners evner fritt utvikles, og man kan få kunnskap om kvinners naturlige potensiale til å forvalte samfunnet og sine egne liv.

Var fortidas kvinner undertrykte? De mente ofte ikke det selv. Var det mer legitimt for Wollstonecraft og Mill å heve sine politiske analyser av kollektivet over individets selvbilde, enn det er for nåtidens radikale feminister? Å sette analysen av kollektivet over det enkelte individs selvforståelse skjeller Unge Venstre ut som et arrogant og fundamentalistisk overtramp i dag. Men da blir det vanskelig å forstå hvordan Unge Venstre kan identifisere seg med tilsvarende arrogante og fundamentalistiske Mill og Wollstonecraft.

SÅ TILBAKE TIL Ottars feminisme. Vi er enige med Wollstonecraft og Mill. Når Unge Venstre prøver å rette skytset mot strukturer, men samtidig vil ha seg frabedt en strukturanalyse som konkluderer med at kvinner er undertrykte må vi spørre: Hvorfor velger dere å kalle dere feminister? Vårt retoriske svar er at Unge Venstre later som om de er en politisk kraft i landet. Den eneste gangen vi oppdager at Unge Venstre finnes, er når de går ut mot en samlet kvinnebevegelse. Alltid i kamp for den revolusjonerende og frigjørende retten til å kle av seg til glede for menn. Noe kvinner aldri tidligere har gjort, gjesp. Det som gjør det hele parodisk er at de smykker seg med feministtittelen og tror, at det betyr å støtte kvinner uansett hva disse måtte finne på. Når Ottar har valgt å fokusere så mye på den seksualiserte undertrykkelsen kvinner systematisk blir utsatt for, er det fordi dette er det groveste og mest skadelige uttrykket for det patriarkalske samfunnet vi lever i. Det er også dette som rammer unge jenter hardest. Voldtekt, seksuell trakassering, porno og prostitusjon begrenser i stor grad unge jenter- og kvinners handlingsrom og frihet. I denne settingen hamres det inn at kvinner er til for å tilfredsstille menn. Det treffer oss i slik grad at unge jenter har store problemer med å verge seg mot kropps- og seksualiseringspresset.

UNGE VENSTRE hevder på den ene siden at det finnes viktige strukturelle urettferdigheter knyttet til kjønn «Fra vi blir født er ofte måten vi blir behandlet på avhengig av kjønn», men forklaringene de skisserer er basert på at kvinner individuelt velger dummere enn menn. At kvinner er lavtlønnet skyldes ikke at de er kvinner, men at de velger å jobbe i det offentlige. At kvinner er underrepresenterte i styrer og folkevalgte organ skyldes heller ikke at de er kvinner, men at de velger å få barn. Menn får tydeligvis ikke barn når de sitter i styrer og folkevalgte organ. Unge Venstre hevder også det populære skillet mellom frivillighet og tvang i prostitusjonsspørsmålet, «ikke alle er prostituerte på grunn av tvang». Ved å forklare de strukturelle ulikhetene med ene og alene enkeltindividers valg, forsvinner kjønnsstrukturene fullstendig. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at Unge Venstres løsninger på problemene blir diametralt motsatt av en feministisk organisasjon som Ottar. Mens Ottar mener det grunnleggende strukturerende elementet faktisk er kjønn, mener Unge Venstre at det er en hel del alternative forklaringer. Når Unge Venstres feministiske hovedpoeng er «vi kjemper for jenters rett til å bli respektert uavhengig av sine valg.», er det ikke underlig at de får problemer med feminismeprosjektet sitt. Dette ligner til forveksling «jeg synes det er orntli dumt med krig og fred og religion og sånt». Vi i Kvinneguppa Ottar vil for all fremtid forbeholde oss retten til å kreve mer av jenter enn som så. Det kan aldri bli vårt feministiske prosjekt å kjempe for kvinners rett til underordning. Hvis Unge Venstre vil fortsette med det må de gjerne gjøre det, men vi kommer til å motarbeide dem med all vår kraft. Vi kommer heller aldri til å forstå hvorfor det har blitt viktig å kalle seg feminist, uansett hva du måtte mene om kjønn. Feminisme uten sosialisme er fullt mulig, vi samarbeider med ikke-sosialister stadig vekk. Feminisme uten feminisme er derimot en håpløs øvelse.