Feminisme uten sosialisme

Sosialistiske feminister og meningsfeller i kristenkonservative kretser ynder å se kvinner som en ensartet og kollektiv gruppe.

SIDEN JOHN STUART MILL og Mary Wollstonecraft har liberale feminister kjempet mot kollektivismen, med fokus på respekten for enkeltindividets rettigheter og muligheter. Vi ønsker et samfunn hvor kvinner og menn kan definere sin egen rolle uavhengig av sitt kjønn - et samfunn hvor hvem du er har større betydning enn hvilket kjønn du har. Sosialistiske feminister har imidlertid gått i det kollektive blindsporet. Tilsynelatende ønsker de ikke å frigjøre oss fra kjønnsrollen, men å gi den nytt innhold. Kvinner har bare det til felles at de er født kvinne. Derav er kvinnens problem at samfunnet prøver å sette oss i bås der vår rolle allerede er definert. Kvinnegruppa Ottar har bidratt ved å hevde at de «er fullstendig klar over at alle kvinner ikke føler seg undertrykt, men som de radikale feministene vi er, vet vi at de er nettopp det» (Dagbladet 16.03). Dermed er flertallet av verdens kvinner forvist til tribuneplass. Vi er undertrykte, og vi er for dumme til å forstå det selv. Det er interessant å se hvordan Ottar som representant for den sosialistiske feminismen åpent og tydelig uttrykker en tilsynelatende allvitenhet. Rollen som selvutnevnt våpendrager minner til forveksling om religiøse fundamentalisters hang til å frelse kjettere.

FRA VI BLIR født er ofte måten vi blir behandlet på avhengig av kjønn. Gutter blir oppmuntret for noen egenskaper, mens jenter får oppmerksomhet på grunn av andre. Senere blir disse mønstrene forsterket, men vi har ikke tro på negative stereotypier av fedre som ikke er interessert i å ta vare på familien. Likestilling handler ikke bare om arbeidsmarked og utdanning, det handler også om hva som skjer i hjemmesfæren. Sosialistiske feminister må gjerne snakke om yrkesaktive kvinner som dobbeltarbeidende, fordi mange av dem også har hovedansvar i hjemmet. Men da burde de også evne å problematisere at kvinnene også gjerne sitter med det avgjørende ordet i de fleste avgjørelser knyttet til barn og hjem. For å gjøre noe med dette ønsker Unge Venstre at kvinner og menn skal ha like rettigheter både i arbeids- utdannings- og privatsfæren. Blant flere virkemidler for å rette opp disse skjevhetene, går vi inn for å erstatte dagens fødselspermisjon med 15 måneders fleksibel barnepermisjon. Denne deles i utgangspunktet likt mellom foreldrene, som disponerer permisjonen til barnet er 16 år, og regulerer den etter egne behov og ønsker.

VIDERE BØR feminister være modige nok til å se sammenhengen mellom at lavtlønnede kvinneyrker tradisjonelt tilhører offentlige monopoler, mens typiske mannsyrker alltid har vært konkurranseutsatt. Så lenge sosialistene tviholder på dette, kommer ikke kvinner til å få et anstendig utbytte av jobben sin. Ved å arbeide med arbeidskreftene heller enn å motarbeide dem, kan man hindre at lønningene holdes kunstig nede. Vi er skeptiske til virkemidlene som ofte blir tatt i bruk for å gjøre noe med kvinners underrepresentasjon i styrer og folkevalgte organ. Kjønnskvotering er nettopp å gi formaliserte fordeler - eller ulemper - på bakgrunn av kjønn, og bør som prinsipp være et uakseptabelt virkemiddel for å oppnå likestilling. Vi etterlyser andre virkemidler: Økonomiske insentiver i form av for eksempel differensierte godtgjørelser, satsning på barnehageplasser og et fleksibelt arbeidsliv er mer konstruktive tiltak. Stimulans er bedre enn diktatur.

Ved å sette fokus på ekstremfeministiske synspunkter, har de sosialistiske feministene klart det kunststykket å dreie fokus bort fra viktige strukturelle urettferdigheter. Parolene viser at Kvinnedagen blir preget av diverse interessegrupper som misbruker dagen til fordel for egne totalitære politiske ideer. Det er trist å se at det som var en dag for kamp for kvinners rettigheter, i dag blir brukt til å markere politiske standpunkter som har lite med kvinnefrigjøring å gjøre. Det er ikke slik at EU, porno og prostitusjon er roten til skjevheten i samfunnet, og likestilling oppnås ikke ved å fjerne disse elementene. Det ilustrerer i beste fall manglende evne til å se årsaken bak problemene, og bidrar til gjøre kvinnesaken så marginal som den dessverre nå er. Når Ottar beskylder Unge Venstre for å hevde jenters rett til å kle av seg er det en tøvete forenkling. Det viser bare hvordan sosialistiske feminister prøver å tilpasse virkeligheten til sitt enkle verdensbilde. Som liberale feminister oppmuntrer vi ikke til en seksualisering av samfunnet, men vi kjemper for jenters rett til å bli respektert uavhengig av sine valg. Seksuell frigjøring er en sentral del av kampen for å rive ned de kunstige barrierene mellom kjønn, og pornografi bør ikke være et feministisk skjellsord.

NÅR LIBERALERE er motstandere av å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, skyldes heller ikke det at vi aksepterer overgrep. Tvang skal bekjempes, men når noen prostituerer seg av sosiale årsaker, så er det på det sosiale feltet arbeidet må gjøres. Vi er overbevist om at forbud i de fleste tilfeller ikke endrer atferd, og dermed heller ikke livssituasjonen til de involverte. Prostituerte er individer med ulike bakgrunner, og ikke alle er prostituerte på grunn av tvang.

Liberalere lever etter den oppfatning at man kan ikke forby alt man ikke liker. Dette innebærer å møte andre med full respekt selv om man ikke alltid har forståelse for valgene de tar. Dette sier noe vesentlig om liberal feminisme, som i motsetning til sosialistiske feminister og kristenkonservative ikke vil definere hva som sømmer seg og hva som ikke gjør det. Sosialistiske feminister og deres meningsfeller i mørkeblå kristenkonservative kretser ynder fremdeles å se kvinner som en kollektiv gruppe, uten interne ulikheter. Dette gruppefokuset skaper nye kjønnsroller, snarere enn å frigjøre oss fra de eksisterende. Vi bryr oss ikke om hvem som snører oss inn i tvangstrøyer, vi vil ut av dem! Vi vil arbeide for at kvinnen ikke skal defineres av dem som tror de har meningsmonopol på hvordan kvinnen skal være, men for at alle kvinner skal få frihet og mulighet til å realisere seg selv i sitt eget bilde. Feminisme bør ikke være en kamp for å gjøre kvinner likere menn, men en kamp for at kvinner og menn skal respekteres for de individuelle egenskapene de sitter inne med.