RETT TIL SAMVÆR: - Barn og deres fedre må også ha rett på et familieforhold etter et samlivsbrudd, akkurat som barn og deres mødre, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
RETT TIL SAMVÆR: - Barn og deres fedre må også ha rett på et familieforhold etter et samlivsbrudd, akkurat som barn og deres mødre, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: samværsrett

Feminismen svikter barna

Nærmere 50.000 barn treffer ikke pappaen sin på en vanlig måned. Det bekymret ingen feministiske kvinneorganisasjoner i høringen om endringer i barneloven. 

Meninger

Jeg ble en gang fortalt at feminisme var arbeid for lik fordeling av makt. Burde ikke dette i så fall gjenspeiles i feministers oppfatning av omsorgsrollene etter et samlivsbrudd?

Camilla Fossum Pettersens bok «Samværssabotasje» har åpnet for debatt rundt problemene ved det norske systemet. Sentralt i kampen for barnas rett til begge foreldre er å ha et likeverdig utgangspunkt, også etter samlivsbrudd. Øystein Stene kritiserte feminismen for ikke å inkludere fedrene som havner i denne situasjonen.

Linn Stalsberg vil gjerne forsvare feminismen. I stedet for å erkjenne at samværsabotasje er et problem, bagatelliserer hun det ved å skrive «en og annen dame nekter samvær». Hun trekker også frem en studie fra Sverige, hvor det hevdes at kvinner generelt ikke nekter samvær, men derimot bekymrer seg for fedres manglende interesse. Altså legger hun ansvaret over på fedrene. En norsk studie viste derimot at 35 % av fedre som ikke så barna sine på en måned ble nektet av mor. 8 % ønsket ikke, eller ble nektet av ny partner.

Æren for «at menn nå tar for gitt at de også skal ha omsorgen, ansvaret, og nærheten i barnas liv,» gir Stalsberg til kvinnekampen. Hun skriver også «Det er jo nettopp feminister, mer enn noen andre, som har utfordret og fremdeles utfordrer konservative kjønnsroller, blant annet om moren som best egnet til barnepass…» Men har feminister i noen særlig grad jobbet for fedres omsorgsrolle etter et samlivsbrudd?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tanken om mor som primær omsorgsperson er faktisk noe tidlige feminister kjempet frem selv. Idéen om at barnet skulle bo hos mor etter samlivsbrudd, startet i England med Custody of Infants Act of 1839, som ledet til Tender Years Doctrine, initiert av kvinnesaksforkjemper Caroline Norton.

Idéen ble spredt til mange andre land, og vi kjenner den som morspresumpsjonen. I forkant av dette hadde mannen automatisk omsorgen etter brudd, og var også ansvarlig for å forsørge barnet økonomisk. Dette ble endret til at far fortsatt betalte underhold, mens mor automatisk fikk omsorgen for barnet.

Morspresumpsjonen ble innført i Norge i 1909 og ble opphevet i Norges lover i 1981. I en artikkel av Margunn Bjørnholt, tidligere leder for Norsk Kvinnesaksforening og Norges Kvinnelobby, kan vi lese «Barneloven av 1981 innførte formell likestilling mellom foreldre ved samlivsbrudd, konkret gjennom fjerningen av mors fortrinn til barna ved samlivsbrudd. Denne lovendringen skjedde etter påtrykk fra fedrerettighetsgrupper, og med betydelig motstand fra store deler av kvinnebevegelsen». Det var altså fedregrupper, ikke feministene som presset frem disse endringene, ifølge en sentral kvinnesakskvinne.

Stalsberg viser til fedres rettigheter og skriver: «Feminister har travet i tog, bidratt i høring etter høring, tatt verv i kommunestyrer og på fritiden jobbet gratis i kvinnesaksbevegelser for å fremme nettopp dette.»

Vel. I 2001 var følgende en parole i 8. mars-toget: «STOPP HETSEN MOT MOR - NEI TIL TVUNGEN DELT OMSORG». Dette indikerer at mor skulle kunne bestemme graden av fars deltakelse. Flere feministorganisasjoner har også vært høringsinstanser i forbindelse med endringer av barneloven, både i 2008 og 2015. Samtlige har da argumentert imot delt omsorg som utgangspunkt i loven, altså at foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet. De har også argumentert mot at flyttespørsmålet legges under foreldreansvaret, som betyr at bostedsforelderen kan flytte med barnet uten samværsforelderens samtykke. Argumentene tar for det meste utgangspunkt i kvinners individuelle rettigheter, uten at hensynet til barnets rettigheter vektlegges, og i alle fall ikke hensynet til far. Og da Norsk kvinnesaksforening den 9. januar 2017 deltok i en høring om endringer i barneloven, valgte de å fokusere på mødrenes økonomi, i stedet for å adressere endringsforslagene.

Barn og deres fedre må også ha rett på et familieforhold etter et samlivsbrudd, akkurat som barn og deres mødre. Delt bosted som utgangspunkt vil sikre dette familieforholdet på en god måte. Dersom feminister støtter denne tanken, så er de hjertelig velkommen til å jobbe sammen med oss for å oppnå målet. Men det virker merkelig å gi feministene æren for en positiv utvikling på dette området, som de hittil har motarbeidet.

Kanskje dette kan være et vendepunkt? Jeg ser i hvert fall en gyllen mulighet til det. For hvordan skal vi likestille kvinner i arbeidslivet om vi ikke tilrettelegger for at far kan få ta mer familieansvar, også etter samlivsbrudd? Tall fra SSB (2015) viser at jo mindre omsorg far har for barnet etter samlivsbrudd, jo mindre jobber mor. Når foreldre har delt bosted for barna, har mødrene vesentlig høyere yrkesdeltakelse. Delt bosted ser altså ut til å være et sterkere politisk likestillingsvirkemiddel enn pappapermisjon.

Vi må heller ikke glemme hvem vi gjør dette for: Barna. Her har både menn og kvinner enn felles sak. Dette er ikke kjønnskamp. Derfor strekker vi gjerne ut en hånd. Det er barna som taper på dagens barnelov. Jeg har en drøm at de nærmere 50.000 barna som ikke ser pappaen sin en vanlig måned i dag, skal slippe å savne pappaen sin i fremtiden. Jeg håper alle, på tvers av ideologisk ståsted, vil ta vår utstrakte hånd og omfavne delt bosted og barnas rettigheter i fremtidige høringer om barneloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook