Feminismens bestemor

Betty Friedan fikk millioner av kvinner til å marsjere for frihet og selvstendighet. Selv gikk hun hjem og fikk bank.

I boka "Life So Far" gir Betty Friedan et nært og usentimentalt bilde av seg selv og sitt 78-årige liv. Friedans egen historie er også feminismens historie, for ingen har formet feminismen i USA så mye som Friedan- selv om hun store deler av tida har ligget i konflikt med den kvinnebevegelsen hun selv startet. Boka kommer ut i USA i mai, og Dagbladet har fått en forhåndskopi.

Betty Friedan var, som så mange andre amerikanske kvinner på 1950-tallet, en godt utdannet, engasjert husmor, stengt inne i en klam, besteborgerlig husmortilværelse. Etter hvert som kjedsomheten ble mer og mer trykkende, begynte hun å lengte etter et mer meningsfullt liv, uten å måtte ofre barn, ekteskap og hjem. "Hvorfor kan ikke jeg, med min utdannelse og mine evner, gjøre noe mer ut av livet mitt?" spurte hun seg.

LØSNINGEN BLE Å SKRIVE små artikler om kvinnerelaterte tema- oppdragelse, barnepsykologi og helse- i blader som Readers Digest og Cosmopolitan. Etter hvert som hun ble lei av de strenge reglene for hva man kunne skrive om for kvinner, begynte Friedan å arbeide på et prosjekt som skulle forandre hennes liv, og livet til kvinner i hele USA- og i USAs satellittstater i Vest-Europa også, for den saks skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fem år reiste hun rundt og intervjuet husmødre om deres situasjon, deres håp, drømmer og frustrasjoner. Kvinnene, først og fremst godt utdannede kvinner som henne selv, uttrykte frustrasjon og bitterhet over ikke å ha blitt til noe, at årene på college og universitet bare gjorde dem til gode vertinner og kompetent leksehjelp for barna.

RESULTATET VAR "The Feminine Mystique" som kom ut i 1963. I boka hevdet Friedan at kvinner var ofre for en "kvinnelig mystikk", en idealisering av kvinnen som sexobjekt, mor og hustru- "søte voktere av den hellige kjernefamilien". Kvinner skulle ikke ha egne meninger, de skulle ikke arbeide- og godt utdannede kvinner ble sett på som en trussel. I tråd med 1950-tallets firkantede freudianisme, ble alle forsøk på å frigjøre seg fra disse rammene og realisere seg selv sett på som "penismisunnelse"- noe skittent, som benektet den ekte kvinneligheten.

Dette rigide kvinnesynet var, ifølge Friedan, med på å gjøre livet fattigere for både kvinner og menn. For kvinnene fordi de ikke kunne realisere seg gjennom arbeid og annen meningsfull aktivitet utenfor hjemmet, for mennene fordi de ble fratatt muligheten til å delta i familien- redusert til fraværende "familieoverhoder" og forsørgere.

"THE FEMININE MYSTIQUE" utløste et jordskjelv. Boka solgte flere millioner eksemplarer, og ble startskuddet for den amerikanske kvinnebevegelsen. Millioner av kvinner tok av seg forklærne sine og sa "Jeg vil. Jeg kan", og begynte å kreve like rettigheter på arbeidsmarkedet. Tre år etter, i 1966, var Friedan leder av den nystiftede kvinnebevegelsen NOW- National Organization of Women- og feminismens ubestridte førstekvinne.

"Ved å bryte gjennom den kvinnelige mystikken, slik Nora gjorde i Ibsens {lsquo}Et dukkehjem', og si "Jeg er også et menneske, akkurat som deg", åpnet verden seg. Det ble mulig å se hvilke hindre som sto i veien for kvinner, og bryte ned disse hindrene. Dette var 1960-åra, vi var midt i borgerrettsbevegelsen og begynnelsen av anti-Vietnam-bevegelsen. Vi visste at hvis vi bare handlet, kunne vi endre verden," skriver hun.

HENNES INNFALLSVINKEL var forskjellig fra den intellektuelle, europeiske feminismen, representert ved Simone de Beauvoir. Filosofi, ideologi og vidløftige teorier hadde liten plass. "'The Feminine Mystique' førte til handling, men de Beauvoirs bok ("Det annet kjønn") var bare deprimerende," skriver hun. Kvinnebevegelsen skulle arbeide for å bedre kvinners stilling på arbeidsmarkedet, og få vedtatt lover som kunne beskytte kvinners rettigheter. Bevegelsen skulle erobre "the mainstream", og gjøre seg selv overflødig.

Samtidig som Friedan var den ubestridte lederen av den amerikanske kvinnebevegelsen, begynte ekteskapet å gå i oppløsning. Ektemannen, Carl Friedan, var ikke i stand til å takle konas nyvunnede berømmelse, prestisje og velstand. Han ble bitter, var utro (på en slik måte at hun var nødt til å oppdage det), og anklaget henne for å ha sviktet familien- selv om hun fortsatt var mye mer hjemme med barna enn ham. Når de var sammen, drakk de tett, og han begynte å slå henne.

"Jeg oppførte meg som Jeanne d'Arc, samtidig som jeg var en skam for hele kvinnebevegelsen, gjennom å være lik en mark når jeg var hjemme- og godta mishandlingen. Hvordan kunne jeg forene å bli slengt rundt av mannen min, samtidig som jeg oppfordret alle kvinner til å reise seg mot sine undertrykkere?" skriver hun med sin karakteristiske prosa. "Bombetruslene jeg fikk, skremte meg egentlig aldri. Skilsmisse, derimot, gjorde det." Etter hvert klarte hun å komme over frykten for å være alene, og i 1969 tok hun endelig ut skilsmisse.

SAMTIDIG SOM FRIEDAN forteller om kampene hjemme og på den politiske arena, er "Life So Far" også preget av lange beskrivelser av de nydelige husene hun har bodd i, intime beskrivelser av sexlivet i ung og voksen alder, og gjengivelser av samtaler og diskusjoner om alt fra feminisme til fisking. Resultatet blir litt pussig lesning, med mishandling, kamp for selvbestemt abort, kvinnekongresser og valg av tapeter i en salig blanding. Men dette er også noe av poenget, tror jeg. For alle disse elementene- hjem, sex, barn, vakre ting, karriere, politikk, forhold- sier Friedan, er hele kvinnen, eller hele mennesket. Friedan har hele tida insistert på at kvinnebevegelsen ikke må bli en "anti-mann, anti-ekteskap og anti-familiebevegelse". Man trenger ikke oppgi interessen for det overflatiske for å nå innsikt og frihet. Snarere tvert imot.

"Målet for kvinnebevegelsen i Amerika var å eliminere enten- eller: politisk innflytelse eller ekteskap, karriere eller moderskap." Hun anklager sine yngre, og langt mer radikale etterfølgere, for å ha gitt den reaksjonære, kristne høyresida monopol på familieverdier. Yngre, mer radikale feminister, på sin side, har nok i det minste delvis rett når de anklager Friedan for å forfekte en velstandsfeminisme som har liten gyldighet utenfor middelklassen i USA og Vest-Europa- og at hun forveksler egen suksess med alle kvinners suksess.

NÅR FRIEDAN SER TILBAKE, er det først og fremst med en voldsom tilfredshet over alt hun har vært med på å oppnå. "Endringene siden 1960-tallet er revolusjonerende," skriver hun. Hun velger å fokusere på at kvinner nå bare tjener 24 prosent mindre enn menn- i motsetning til under halvparten for 30 år siden. Og kampen fortsetter, men i andre spor enn tidligere.

"Det er masse tullete prat om at kvinnebevegelsen er død. Vel, den er ikke død; den lever overalt i samfunnet! Det som før var feministenes agenda, er nå alles virkelighet. Våre døtre vokser opp med de samme mulighetene som våre sønner. Spørsmålet: "Hva vil du bli, vesle jente," betyr ikke lenger: "Du er en søt liten jente; du vil blir en pen mamma akkurat som mammaen din." Våre barns og barnebarns generasjon kan ikke forestille seg en tid da kvinner ikke ble tatt på alvor, da den politiske og sosiale agendaen ikke også ble definert av kvinners erfaringer."

URFEMINISTEN: Betty Friedan er feminismens grand old lady.