Feminismens nye ansikter

I kjølvannet av «Fittstim» ble det på 90-tallet igjen lov å kalle seg feminist. Nå får svenske kvinner KUG. Men hvor ble det av de norske feministene?

- Det som skjedde var at vi fikk flere stemmer med i debatten. Det ble skapt et klima der også jenter med flerkulturell bakgrunn grep ordet. De ble synlige på flere arenaer og møtt med større forståelse, sier Shabana Rehman, spaltist og standupkomiker. I forlengelsen av fittstimbølgen ble Rehman med i et eget kvinnenettverk som har bevisstgjort henne på kvinnesak.

ETTER FLERE TIÅR I DVALE ble feminismen igjen satt på dagsordenen i 1999. I kjølvannet av svenskenes «Fittstim» kom norske bokutgivelser som «Råtekst», «Matriark», «Feminisjon» og «Halve himmelen er vår». Det handlet om en mer personlig tilnærming til feminismen. I alle de nordiske landene sto unge jenter opp og fortalte hvordan det var å være kvinne akkurat nå. De fortalte åpent om voldtekt, homofili og spisevegring. I avisspaltene raste debatten mellom nyfeminister og gammelfeminister, og Ellen Arnstad slo et slag for Gucci-feminismen. Men så ble det stille. Hvor ble de av?

- Den norske fittstimbølgen viste at feminismen har mange ansikt og flere stemmer, sier Henne-redaktør Ellen Arnstad. Hun tror ikke den nye feministbølgen er død, men at den tar nye former:

- Mens 70-tallsfeministene hadde noen samlende paroler, hadde feministene ved årtusenskiftet mange stemmer og flere sannheter. Bevegelsen var del av en generell samfunnsutvikling som viser at fellesskapet er over og ut. Individet trådte inn, sier Arnstad. Hun får følge av gammelfeminist IdaLou Larsen:

- Feminismen i dag inneholder lite systemkritikk, den er mer individuell. De feministiske frøene som ble sådd på 70-tallet, er levedyktige i den forstand at unge jenter reagerer når de opplever kjønnsmessig forskjellsbehandling.

Shabana Rehman mener det er rom for temaer som spenner vidt:

- I forlengelsen av at norske jenter torde å snakke om private opplevelser, brøt også flerkulturelle jenter tabuer rundt religion og seksualitet. Kvinnesaken i dag spenner vidt: Samtidig som to kvinner snakker om hvor vanskelig det er å få adoptere barn, finnes det kvinner i det samme samfunnet som ikke får gifte seg med den fetteren de ønsker. Vi får en rekke nye kvinnepolitiske spørsmål som understreker kontrastene, sier Rehman.

I SVERIGE ULMER DET IGJEN under overflaten. Tre år etter «Fittstim» får svenskene nettverket KUG: Kvinner utän grenser. Nettverket samler gammelfeministene og nyfeministene i en felles kamp mot patriarkatet. På det 12 timer lange lanseringsmøtet i Stockholm i august møtte 450 mennesker opp. KUG vil ha tv-kanaler uten kvinnediskriminering og et nettsted som tar opp behandlingen av kvinner i medier, reklame og næringsliv. Hanna Löfquist er en av initiativtakerne:

- Vi ønsker å rasere de patriarkalske maktstrukturene som gjennomsyrer alle samfunn. Det er lettere å være kvinne i Sverige enn i Afghanistan, men også det svenske samfunnet er styrt av menn. Vi har startet arbeidsgrupper over hele landet som jobber med å få saker opp på dagsordenen.

- Hvilke saker arbeider dere med?

- Siden vi er så mange, blir det mange ulike saker. Men akkurat nå er jeg opptatt av seksuell trakassering i skolen. Dessuten er jeg opptatt av at menns vold mot kvinner er den vanligste dødsårsaken i Europa blant kvinner mellom 15 og 44 år. Det langsiktige målet er å danne et SOS-senter for alle verdens kvinneorganisasjoner, etter modell av FN.

Arnstad tror ikke det er realistisk å få til noe tilsvarende i Norge:

- Vi lever i en komplisert og sammensatt tidsalder der det ikke er realistisk å samle ulike stemmer i én organisasjon. Det er sunt med ulike fronter, og jeg tror et slikt fellesskap kan bli en tvangstrøye. Men ære være dem for at de prøver. Og om de lykkes, vil det kunne bli en maktfaktor.

I NORGE FINNES DET ET UTALL kvinnenettverk, men ingen samlende organisasjon. Jentene bak «Råtekst» dannet sitt eget nettverk i 1999. Det har fått navnet «Femail bonding». Nettverket teller 90 ressurssterke kvinner fra miljø som universitet, politikk, skole og media, og administreres av journalist og «Råtekst»-redaktør Hilde Charlotte Solheim. Her diskuterer de saker som tvangsekteskap, skjønnhetstyranniet i media og mangel på synlige kvinneideal. Denne uka lanserer de retningslinjer til en ny feministisk presseetikk. Det er så mange som har villet tegne seg på lista, at Solheim måtte sette strek.

- Vi skulle gjerne sagt ja til alle, men det er ikke plass til flere. Det må ikke være for mange, slik at det blir skremmende å mene noe. Lista skal være et forum der man lufter frustrasjoner og spørsmål.

Marte Høgenhaug er en av de som er aktive på lista. Hun er opptatt av mangelen på kvinnelige rollemodeller.

- Dette gir seg blant annet uttrykk på kino der kvinnen nesten uten unntak er subjektet, mens mannen er objekt. Det virker dessuten som fire av fem filmer handler om menn.

Shabana Rehman har vært med i «Femail bonding» i flere år:

- For meg har det vært et utrolig sterkt forum som gjør at man ikke føler seg alene. Her kan jeg komme med spørsmål om alt fra karriere til politikk. Man kan gråte og fleipe. De ressurssterke deltakerne hjelper meg til å få ting i perspektiv.

Den heteste feministdebatten i høst dreier seg om skjønnhetsidealer. Med filmen «Kroppen min» satte Margreth Olin agenda for mediedebatten i ukevis. I kjølvannet av denne debatten fikk Margunn Grønn, «Femail bonding»-deltaker og journalist, ideen til en feministisk presseetikk.

- Denne er tenkt som et supplement til Vær varsom-plakaten og handler om at pressen tar mer ansvar for framstillingen av kvinner i media, sier Grønn.

Kjørereglene legger blant annet vekt på at media bør utfordre, ikke reprodusere foreldede kjønnsroller og at man skal styre unna unødvendige referanser til kjønn i presentasjon av stoffet.

Margreth Olin har ikke sett på retningslinjene, men hun synes det er inspirerende at det nå foregår en ny feministisk mobilisering i Skandinavia.

- Jeg føler at vi må ta ting videre på vår måte. Jeg fikk selv mot til å lage «Kroppen min» etter å ha fulgt med på det som skjedde i nabolandene på slutten av 90-tallet.