Kvinnedagen har i sin over hundre år lange historie hatt varierende popularitet: Fra over en million kvinner i gatene i Europa på den første markeringen i 1911, rundt 3000 i hvert av de to togene i Oslo i 1980, til å stabilisere seg på et par tusen på landsbasis de senere årene. I år ligger togene rundt om i landet an til å få et større oppmøte enn på lenge på grunn av den opphetede debatten rundt reservasjonsrett for fastleger som ikke vil henvise til abort. Årets hovedparole i Oslo, «Forsvar abortloven - nei til reservasjonsrett!», engasjerer mange. En ny giv rundt kvinnedagen er en god anledning til å se på hvor feminismen står i dag.

Feminismen er en ullen bevegelse som ikke kan måles i parti- eller organisasjonstilhørighet. Kvinnesaksorganisasjonene har påfallende lave medlemstall, men det er konsensus for å regne feminismen som mer eller mindre summen av dem som kaller seg feminister. Hvor mange er så det? Manifest Tidsskrift har fått tilgang til en undersøkelse Norstat har gjort for produksjonsselskapet Funkenhauser, om andelen av befolkningen som kaller seg feminist fordelt på kjønn, landsdel, partier og utdanningsnivå (resultatene fra undersøkelsen er vist nederst på siden, red.anm.). Feministene utgjør elleve prosent av befolkningen: fire prosent for menn, og 19 prosent for kvinner. En av fem kvinner er altså feminister etter eget utsagn. Om det er mye eller lite, kommer an på hvordan man tolker tallene. Det er mulig å argumentere for at feminismen er, og må være, en radikal bevegelse for omfordeling av makt, og at det aldri vil være bare populært. Andre vil definere feminismen mye bredere, og tenke at i hvert fall så godt som alle damer og en del menn ville kalle seg det.'