Kvinnedagen har i sin over hundre år lange historie hatt varierende popularitet: Fra over en million kvinner i gatene i Europa på den første markeringen i 1911, rundt 3000 i hvert av de to togene i Oslo i 1980, til å stabilisere seg på et par tusen på landsbasis de senere årene. I år ligger togene rundt om i landet an til å få et større oppmøte enn på lenge på grunn av den opphetede debatten rundt reservasjonsrett for fastleger som ikke vil henvise til abort. Årets hovedparole i Oslo, «Forsvar abortloven - nei til reservasjonsrett!», engasjerer mange. En ny giv rundt kvinnedagen er en god anledning til å se på hvor feminismen står i dag.
Feminismen er en ullen bevegelse som ikke kan måles i parti- eller organisasjonstilhørighet. Kvinnesaksorganisasjonene har påfallende lave medlemstall, men det er konsensus for å regne feminismen som mer eller mindre summen av dem som kaller seg feminister. Hvor mange er så det? Manifest Tidsskrift har fått tilgang til en undersøkelse Norstat har gjort for produksjonsselskapet Funkenhauser, om andelen av befolkningen som kaller seg feminist fordelt på kjønn, landsdel, partier og utdanningsnivå (resultatene fra undersøkelsen er vist nederst på siden, red.anm.). Feministene utgjør elleve prosent av befolkningen: fire prosent for menn, og 19 prosent for kvinner. En av fem kvinner er altså feminister etter eget utsagn. Om det er mye eller lite, kommer an på hvordan man tolker tallene. Det er mulig å argumentere for at feminismen er, og må være, en radikal bevegelse for omfordeling av makt, og at det aldri vil være bare populært. Andre vil definere feminismen mye bredere, og tenke at i hvert fall så godt som alle damer og en del menn ville kalle seg det.'
Siden feminismens tredje bølge på 90- og 00-tallet, har begrepet framstått som stadig mer stuereint. Beyoncé er feminist, Erna Solberg er feminist og Solveig Horne slår et slag for hverdagsfeminismen. Det er underlig at et begrep som er så lite kontroversielt blant kjente kvinner, er så uvanlig blant folk flest. Blant Arbeiderpartiets velgere er det for eksempel bare elleve prosent som vil kalle seg feminister, på tross av paritets lange feministiske innsats. Det samme gjelder folk med høyere utdanning innen samfunnsfag og humaniora (21 prosent). Det er fristende å parafrasere Ronald Reagan: Hvis ikke de, hvem?
Men kanskje er ikke merkelappen så viktig? Det er likevel overraskende at så få vil kalle seg feminister, når vi vet at 66 prosent av nordmenn er mot reservasjonsretten, den mest opphetede feministsaken akkurat nå.
Generelt må det kunne sies at disse tallene er lave, og at feminismen har mye å gå på hva gjelder å vinne flere hjerter. Jeg tror det kan gjøres ved å løfte fram et bredere spekter av saker i offentligheten. Feminister i Norge i dag jobber bredt, fagbevegelsen gjør for eksempel en hederlig innsats for å kjempe for kvinners lønns- og arbeidsvilkår, men de konkrete, materielle sakene får liten oppmerksomhet. Hva om Sykepleierforbundet og de andre heltene som jobber med kampen for likelønn og mot ufrivillig deltid fikk samme drahjelp i offentligheten som kampen mot reservasjonsrett? Lønnsgapet har stått på stedet hvil altfor lenge, og jeg tror noe av årsaken er at feminister, som alle andre, er litt selvsentrerte.
I feministiske fora på nett og Facebook, handler mye av det som deles om kamp mot skjønnhetstyranni og kamp mot en overdrevet kjønnet barndom. Jeg kan ikke unngå å tenke at vi som deler dette, også er personlig preget av nettopp disse sakene: vi er unge kvinner som merker skjønnhetstyranniet på kroppen hver dag, og vi er i en alder hvor stadig flere av oss får barn. Om en feminist går på butikken for å kjøpe en ny genser til babyen sin, og finner ut at det står «adm.dir.» på den blå og «hjerteknuser» på den rosa, er det naturlig at hun eller han blir sint og legger det ut på Facebook eller skriver om det i avisen.
Det samme gjelder kamp mot skjønnhetstyranniet: søppeljournalistikk og reklamebransjen bombarderer oss med syltynne, retusjerte og usunne kroppsidealer hver dag, og bevisste kvinner svarer med kronikker, delinger av motinnlegg og kunstprosjekter som hyller den naturlige kroppen. «Slik blir du kvitt magefettet», skriver avisene, «Magefett er naturlig, presset skadelig», svarer feministene. Det er viktig med tilsvar, men oftere burde vi løftet blikket fra vår egen navle, med eller uten fett, og se på andre saker som ikke angår oss så direkte.
Au pair-ordningen er et eksempel på en sak som ikke diskuteres i offentligheten, på tross av beviste overtredelser av arbeidstimene som ligger i ordningen, og at au pairer kan tjene ned til 3000 kroner i måneden før skatt. Au pairer og andre lavtlønnede kvinners rettigheter, er saker feminister i større grad kan jobbe med og diskutere. Andre er, som Gudrun Schymann sa til Morgenbladet 7. februar: «arbeidsmarkedet, ufrivillig deltid og pensjon: de store strukturelle forskjellene. Og den patriarkalske volden. Det er et sikkerhetspolitisk spørsmål.» Disse spørsmålene er ikke helt fraværende fra den feministiske agendaen, men de er ikke høyt nok oppe på den. Kampen mot skjønnhetstyranniet er viktig, men kanskje er det enorme fokuset på kropp et spor som gjør utseende viktigere enn det strengt tatt er? Kanskje er en strategi som fokuserer på arbeidshverdag, utdanningsløp og å skaffe seg det Simone de Beauvoir mente var så viktig for alle kvinner, et prosjekt i livet, vel så lurt som å insistere på at kroppen din er fin nok, virkelig!
Kampen mot reservasjonsrett er svært viktig, og selv om vi taper denne runden i Stortinget, er mobiliseringen stor og debatten vil fortsette. Anna B. Jensen skrev i Morgenbladet at problemet til Råtekstfeministene, var at engasjementet de skapte ikke fikk noe varig uttrykk, ikke ble utviklet «til noe mer enn bare en ny runde med feminisme-debatt.» Om vi ikke skal gjøre samme feilen igjen, er det viktig at vi løfter blikket. I dag havner viktige feministiske saker i bakgrunnen av den offentlige samtalen og taper kampen om oppmerksomhet. Med en større solidaritet på tvers av samfunnsgrupper, kan feminismen vokse seg større, sterkere og vinne de neste viktige slagene.
Lyst til å diskutere?
