PEKER FEIL: - Å skylde på feminister for at en og annen dame i konflikt med sin eks-mann nekter samvær med barna blir forvirrende og fordummende for en viktig debatt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
PEKER FEIL: - Å skylde på feminister for at en og annen dame i konflikt med sin eks-mann nekter samvær med barna blir forvirrende og fordummende for en viktig debatt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Debatt: barnefordeling

Feministene er ikke fienden

Det er ikke feminister som er fienden når man skal diskutere urettferdighet i saker som omhandler barnefordeling etter skilsmisser. Feil fokus forvirrer er viktig debatt om barns rettigheter og barns beste etter samlivsbrudd.

Meninger

Det finnes mange ulike konflikter å havne i etter et samlivsbrudd. Jeg vet om mødre som har fratatt barnas far mulighet til å være sammen med dem. Det er uforståelig, tragisk og vondt. Jeg vet også om mødre som lyver helg etter helg og sier at «pappa savner deg veldig», selv om det ikke er sant og pappa droppet samværet denne gangen også. Alle brudd har sin sannhet, sine konflikter og sine ofre; og de største ofrene når foreldre ikke klarer å samarbeide er alltid barna.

Derfor er det viktig at Øystein Stene setter fokus på det ødeleggende en samlivskonflikt kan inneholde i en kronikk her i avisen denne uken. Det er også flott at Camilla Fossum Pedersens har skrevet boken Samværssabotasje, som åpner for denne debatten Stene deltok i. Alt som kan bidra til at unger slipper stå midt i en vond og lang konflikt, og endog risikere å miste kontakt med en forelder, er bra.

Det finnes unntak der barn har best av å ikke ha samvær med en forelder, for eksempel i tilfeller av vold eller overgrep, men det utgjør unntakene, og det er ikke dem vi snakke om her. I slike tilfeller må vi stole på jussen og domstolene, og dersom vi ikke stoler på dem: jobbe for å bedre dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å skylde på feminister for at en og annen dame i konflikt med sin eks-mann nekter samvær med barna blir forvirrende og fordummende for en viktig debatt. Disse konfliktene har nok sine egne og ulike grunner, noen ganger rent ut slemhet, andre ganger er det sikkert kvinner som mener de har gode grunner til denne handlingen. Uansett har ikke feministisk kamp de siste 120 årene noe med hennes valg å gjøre. Derimot har den samme kvinnekampen en hel masse å gjøre med at menn nå tar for gitt at de også skal ha omsorgen, ansvaret, og nærheten i barnas liv. Kvinnekampen kan også takkes for at menn (og kvinner) i dag tar for gitt at det la seg gjøre å være alene om omsorgen annenhver uke, og samtidig ha en karriere eller jobb.

Det er jo nettopp feminister, mer enn noen andre, som har utfordret og fremdeles utfordrer konservative kjønnsroller, blant annet om moren som best egnet til barnepass, som har snakket opp husarbeid og omsorgsansvar, som har kjempet frem reform etter reform som legger til rette for at både kvinner og menn skal kunne arbeide og passe på ungene sine samtidig, det er feminister som stadig vekk krever et arbeidsliv som retter seg mot det moderne familielivet, og ikke later som om vi alle fremdeles har en husmor hjemme til å gjøre ulønnet nødvendig arbeid.

Det faller på sin egen urimelighet når Stene påstår at «Det tradisjonelle skandinaviske feministiske prosjektet har ikke vært spesielt opptatt av fedrenes status. Tvert imot har man fokusert på at kvinnen burde være den primære omsorgsperson», eller at «Hvis feminister ikke anerkjenner fars like rettigheter, står hele det feministiske prosjektet på spill.»

Uten at Stene gir meg eller andre feminister noe mer å gå på her, blir en debatt om dette umulig. Jeg synes heller ikke det er den debatten vi skal ta når vi snakke om foreldre som på ulike måter svikter barna sine ved å opptre urimelig. Å snakke ned andre damer eller feministisk kamp er ikke til barnas beste det heller.

Er det noe som er typisk for skandinavisk likestilling, er det nettopp likestilling mellom kjønn og både mors og fars rettigheter i lovtekst. Feminister har alltid utfordret, og fortsetter å gjøre det, tradisjonelle kjønnsrollemønstre. I en familiekontekst har dette blant annet betydd et ønske om også å frigjøre far fra forsørgerbyrden ved å være kritiske til overtidsarbeid for han eller husmorrollen for henne. Likestilling både hjemme og på jobb er fremdeles et krav og noe feminister ønsker skal bli en selvfølge, for det er det fremdeles ikke. Forslag som pappapermisjon, sekstimersarbeidsdag, gode og trygge velferdsordninger rundt familien, kravet om å gi mannen adgang til fødestuen, et ønske om flere menn inn i barnehage og skole nettopp for å ha gode rollemodeller, samt flere forsøk på å løfte både husarbeidet om omsorgsansvaret inn i politisk debatt, er tilsammen kamper som skal bidra til å likestille ansvaret rundt det å ha barn og familie i dag. Feminister har travet i tog, bidratt i høring etter høring, tatt verv i kommunestyrer og på fritiden jobbet gratis i kvinnesaksbevegelser for å fremme nettopp dette. Fedres rettigheter har vært viktige hele veien i det norske likestillingsprosjektet.

I alle betente saker, som konfliktfylte samværssaker alltid vil være, er det ekstra viktig å være ryddig og plassere ansvar der det hører hjemme. Ikke minst fordi det er da vi kan begynne lete etter formelle løsninger. Om vi i stedet skal bruke arenaen til la menn og kvinner skylde på hverandre, fremfor å sammen lete etter gode ordninger, statlige hjelpetiltak, bedre forskning eller eventuelle lovendringer for barnets beste i samværssaker, da sklir debatten ut i meningsløshet.

Vi må alle være kritiske til nye narrativer som oppstår, og fortellingen som får mye plass i mediene i dag, er den om kvinner som såkalte grensevakter, som ikke slipper mannen til, verken når det gjelder husvask eller samvær etter brudd. De finnes sikkert disse damene, men vi vet like sikkert at det finnes menn som ikke gidder vaske gulv, som ikke betalr barnebidrag, eller skofter samvær. Det finnes flere parallelle fortellinger om relasjoner i og etter et forhold, men jeg synes hele denne moderne narrativen om å gi kvinner skylden, enten det dreier seg om vask eller manglene samvær, er problematisk.

I en bok fra 2011 som heter Föräldraskapets politikk (red. Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth) fant jeg en av de få undersøkelsene gjort rundt av medienes fokus på kvinners rolle som såkalte "gatekeepers" i barnefordelingssaker.

Forskningen viser, skriver Margareta Regner i boken, ingen tegn på at man kan anklage kvinner generelt for å være en type «grensevakter» som nekter barnas far adgang til egne barn. Hun viser til hvordan mor i svenske medier ofte beskrives som en sabotør av fars samvær etter en skilsmisse. Regner viser i sin studie det motsatte: Det er mange flere mødre som uroer seg over hva farens manglende interesse for barnet vil bety for barnets utvikling. Det er mødre som lyver for barna og sier at pappa savner deg, selv om de vet det ikke er sant. Mødre som ber om avlastningshjelp fra staten fordi far overhodet ikke stiller opp. Mødre som sliter seg ut for at barnet skal få et minimum av kontakt med far der det hadde vært enklere å la være.

Disse mødrene må også få være med i diskusjonen om vanskelige samværsbrudd, sammen med mennene som intenst savner barna uten mulighet til å få være sammen med dem. Vi har alle en felles interesse i å ta vare på ungene våre best mulig. Det har feminister også.

For fakta er: I følge barne- og familie loven, er hovedregelen et delt juridisk foreldreansvar etter brudd, og det er et sjeldent unntak at mor blir idømt alene det juridiske foreldreansvaret.

I følge SSB er det en tredobling i andelen barn som bor hos både mor og far i 2012 sammenlignet med i 2002. Færre barn bor fast hos mor, mens andelen barn som bor fast hos far, har ligget stabilt på 7-8 prosent i denne tiårsperioden. Andelen samværsforeldre som har vært sammen med barnet i ferier siste år, har økt i denne tiårsperioden. I 2002 hadde 83 prosent av samværsforeldrene vært sammen med barnet i minst én ferie. Ti år senere hadde 89 prosent hatt feriesamvær minst én gang. Flere samværsforeldre var sammen med barnet i juleferien, i påskeferien og i sommerferien i 2012 enn i 2002.

Alt dette er en positiv utvikling, for barn som trenger begge foreldre også etter at de ikke lenger er et par.