Debatt: Distriktsopprør

Feminister bør juble over distriktsopprøret

Vi trenger ikke flere fornærmelser, vi trenger politisk handling.

PÅ LANDSMØTET: Ada Johanna Arnstad, leder i Senterungdommen, på Senterpartiets landsmøte på Hamar tidligere i år. Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim, som har skrevet innlegget sammen med Arnstad, applauderer. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
PÅ LANDSMØTET: Ada Johanna Arnstad, leder i Senterungdommen, på Senterpartiets landsmøte på Hamar tidligere i år. Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim, som har skrevet innlegget sammen med Arnstad, applauderer. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer
Meninger

Aksel Braanen Sterri stiller spørsmålet «Er bygdefolket en del av framtida?». Etter en rekke fornærmelser mot folk på bygda i Norge, avsluttes innlegget med en utstrakt hånd: «Det vi trenger er en fortelling om fremtidens Norge hvor distriktene spiller en helt nødvendig rolle som netto bidragsytere til nasjonens verdier.»

Feminister bør juble over distriktsopprøret

Vi kan forsikre Sterri om at vi ikke trenger en ny fortelling, men politikere og premissleverandører som faktisk lytter til vår fortelling. Vi trenger ikke flere fornærmelser, vi trenger politisk handling.

Braanen Sterri forklarer distriktsopprøret med at folk på bygda står for verdier som «…kan se ut til å være spesielt rettet mot feminister, antirasister, miljøvernere…» og så videre. Av påstander er det mye å ta tak i, men som to bygdefeminister spør vi: når ble kampen for kvinners grunnleggende rettigheter mindre feministisk fordi den skjer i distriktene?

Feminister bør juble over distriktsopprøret

Har vi lært noe av det siste halvåret, er det at distriktsopprøret drives av kvinner som kjemper for sine rettigheter. Som de «bygdeveitjene» vi er, har vi sjelden vær stoltere feminister enn når vi sto, ropte og sang i bunad på Eidsvolds plass i vår. Sammen med resten av bunadsgeriljaen kjempet vi for kvinners grunnleggende rett til trygg fødsel i Norge i 2019. Noen i sentralmakta har sett på et kart og bestemt hvor lang tid en kvinne skal bruke på veer, smerte, frykt og fødsel. De som kjemper for kvinners rettigheter vet bedre. De vet at dette er et ekte feministisk distriktsopprør.

Bunadsgeriljaens kamp er et opprør fordi en grunnleggende rettighet for kvinner og barn er truet: retten til en trygg fødsel. I vår tid fødes nesten dobbelt så mange barn utenfor sykehus som i 1980. Antallet fødeinstitusjoner med akuttberedskap i Norge er allerede lavere enn WHO anbefaler basert på folketall. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at nedprioriteringen av fødetilbud handler om at kvinnehelse blir nedprioritert. Og fødende kvinner i bygda havner langt ned på prioriteringslista.

Å påstå at distriktsopprøret retter seg mot feminisme er skivebom og en fornærmelse mot oss som gjør opprør. Det er også å avvise kvinners grunnleggende rettigheter, uansett hvor man bor. Under stemplene «robust», «effektivisering», «modernisering»; eller som vi kaller det; «sentralisering», forsvinner fødeavdelinger, jordmødre, ambulanser og barneskoler.

Likeverdige tilbud uansett hvor man bor og hvor mange penger man har har vært en sterk fellesverdi i Norge. Kan det være så enkelt som at folk blir forbanna når fødetilbud, skoler, høyere utdanning, arbeidsplasser og politi flyttes vekk? På samme måte som man ville reagert i Oslo, Bergen og Trondheim?

Det spørsmålet bør filosofer og skribenter i Dagbladet stille seg før man anklager distriktsopprøret for å være en kamp om våre felles verdier. Særlig når man kortslutter og kaller distriktsopprøret en kamp mot feminisme. Alle feminister bør juble over og tilslutte seg distriktsopprøret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.